| وَالْعَادِيَاتِ ضَبْحًا (1) Ved dem som pruster i galopp |
| فَالْمُورِيَاتِ قَدْحًا (2) som slar gnister |
| فَالْمُغِيرَاتِ صُبْحًا (3) som stormer pa ved morgengry |
| فَأَثَرْنَ بِهِ نَقْعًا (4) og virvler opp støv under dette |
| فَوَسَطْنَ بِهِ جَمْعًا (5) og derved trenger inn i flokkens midte |
| إِنَّ الْإِنسَانَ لِرَبِّهِ لَكَنُودٌ (6) Mennesket er sannelig utakknemlig mot Herren |
| وَإِنَّهُ عَلَىٰ ذَٰلِكَ لَشَهِيدٌ (7) og han er selv vitne til det |
| وَإِنَّهُ لِحُبِّ الْخَيْرِ لَشَدِيدٌ (8) Han er sterk i sitt begjær etter livets goder |
| ۞ أَفَلَا يَعْلَمُ إِذَا بُعْثِرَ مَا فِي الْقُبُورِ (9) Vet han da ikke nar det som er i gravene, tømmes ut |
| وَحُصِّلَ مَا فِي الصُّدُورِ (10) og det som bor i hjertene, bringes frem |
| إِنَّ رَبَّهُم بِهِمْ يَوْمَئِذٍ لَّخَبِيرٌ (11) pa denne dag er Herren vel underrettet om dem |