| طسم (1) Ta Sin Mim |
| تِلْكَ آيَاتُ الْكِتَابِ الْمُبِينِ (2) Dette er den klare skriftens ord |
| لَعَلَّكَ بَاخِعٌ نَّفْسَكَ أَلَّا يَكُونُوا مُؤْمِنِينَ (3) Kanskje gremmer du deg til døde over at de ikke vil anta troen |
| إِن نَّشَأْ نُنَزِّلْ عَلَيْهِم مِّنَ السَّمَاءِ آيَةً فَظَلَّتْ أَعْنَاقُهُمْ لَهَا خَاضِعِينَ (4) Om Vi vil, kan Vi sende ned over dem et tegn fra oven, som deres nakker vil forbli bøyet under |
| وَمَا يَأْتِيهِم مِّن ذِكْرٍ مِّنَ الرَّحْمَٰنِ مُحْدَثٍ إِلَّا كَانُوا عَنْهُ مُعْرِضِينَ (5) Ingen ny formaning kommer til dem fra den Barmhjertige uten at de snur seg bort fra den |
| فَقَدْ كَذَّبُوا فَسَيَأْتِيهِمْ أَنبَاءُ مَا كَانُوا بِهِ يَسْتَهْزِئُونَ (6) De forkaster, men snart vil nyheter na dem om det de drev ap med |
| أَوَلَمْ يَرَوْا إِلَى الْأَرْضِ كَمْ أَنبَتْنَا فِيهَا مِن كُلِّ زَوْجٍ كَرِيمٍ (7) Legger de ikke merke til jorden, hvor mange herlige sorter Vi har latt vokse frem pa den |
| إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَآيَةً ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ (8) I dette er sannelig et jærtegn, men folk flest tror ikke |
| وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ الْعَزِيزُ الرَّحِيمُ (9) Herren er i sannhet den Mektige, den Naderike |
| وَإِذْ نَادَىٰ رَبُّكَ مُوسَىٰ أَنِ ائْتِ الْقَوْمَ الظَّالِمِينَ (10) En gang kalte Herren pa Moses: «Ga til det urettferdige folk |
| قَوْمَ فِرْعَوْنَ ۚ أَلَا يَتَّقُونَ (11) Faraos folk! Vil de da ikke frykte Gud?» |
| قَالَ رَبِّ إِنِّي أَخَافُ أَن يُكَذِّبُونِ (12) Han svarte: «Herre, jeg frykter at de vil kalle meg løgner |
| وَيَضِيقُ صَدْرِي وَلَا يَنطَلِقُ لِسَانِي فَأَرْسِلْ إِلَىٰ هَارُونَ (13) og mitt bryst vil snøre seg sammen og mitt tungeband ikke løses. Sa henvend Deg til Aron |
| وَلَهُمْ عَلَيَّ ذَنبٌ فَأَخَافُ أَن يَقْتُلُونِ (14) De har ogsa en skyldanklage mot meg, og jeg frykter at de vil drepe meg.» |
| قَالَ كَلَّا ۖ فَاذْهَبَا بِآيَاتِنَا ۖ إِنَّا مَعَكُم مُّسْتَمِعُونَ (15) Han sa: «A neida, men ga begge to med Vart ord, og Vi skal være med dere og lytte til |
| فَأْتِيَا فِرْعَوْنَ فَقُولَا إِنَّا رَسُولُ رَبِّ الْعَالَمِينَ (16) Ga til Farao, og si: ’Vi er sendebud for all verdens Herre |
| أَنْ أَرْسِلْ مَعَنَا بَنِي إِسْرَائِيلَ (17) Send med oss Israels barn!’» |
| قَالَ أَلَمْ نُرَبِّكَ فِينَا وَلِيدًا وَلَبِثْتَ فِينَا مِنْ عُمُرِكَ سِنِينَ (18) Farao svarte: «Har vi ikke oppdratt deg blant oss som barn? Var ikke du hos oss mange ar av ditt liv |
| وَفَعَلْتَ فَعْلَتَكَ الَّتِي فَعَلْتَ وَأَنتَ مِنَ الْكَافِرِينَ (19) Og du gjorde den gjerning du gjorde, og var utakknemlig!» |
| قَالَ فَعَلْتُهَا إِذًا وَأَنَا مِنَ الضَّالِّينَ (20) Moses sa: «Jeg gjorde det den gang, da jeg var av dem som for vill |
| فَفَرَرْتُ مِنكُمْ لَمَّا خِفْتُكُمْ فَوَهَبَ لِي رَبِّي حُكْمًا وَجَعَلَنِي مِنَ الْمُرْسَلِينَ (21) og sa flyktet jeg, da jeg fryktet dere. Men Herren gav meg visdom, og gjorde meg til sendebud |
| وَتِلْكَ نِعْمَةٌ تَمُنُّهَا عَلَيَّ أَنْ عَبَّدتَّ بَنِي إِسْرَائِيلَ (22) Er denne godhet du har vist meg en unnskyldning for a trellbinde Israels barn?» |
| قَالَ فِرْعَوْنُ وَمَا رَبُّ الْعَالَمِينَ (23) Farao svarte: «Hva er da all verdens Herre?» |
| قَالَ رَبُّ السَّمَاوَاتِ وَالْأَرْضِ وَمَا بَيْنَهُمَا ۖ إِن كُنتُم مُّوقِنِينَ (24) Han sa: «Herren over himlene og jorden og alt som mellom dem er, om dere hadde visshet.» |
| قَالَ لِمَنْ حَوْلَهُ أَلَا تَسْتَمِعُونَ (25) Da sa Farao til dem rundt seg: «Har dere hørt pa maken!» |
| قَالَ رَبُّكُمْ وَرَبُّ آبَائِكُمُ الْأَوَّلِينَ (26) Moses sa: «Deres og deres henfarne fedres Herre.» |
| قَالَ إِنَّ رَسُولَكُمُ الَّذِي أُرْسِلَ إِلَيْكُمْ لَمَجْنُونٌ (27) Da sa Farao: «Det sendebud som er sendt til dere, er visselig forrykt.» |
| قَالَ رَبُّ الْمَشْرِقِ وَالْمَغْرِبِ وَمَا بَيْنَهُمَا ۖ إِن كُنتُمْ تَعْقِلُونَ (28) Moses fortsatte: «Herren over øst og vest og alt som derimellom er, om dere forstar.» |
| قَالَ لَئِنِ اتَّخَذْتَ إِلَٰهًا غَيْرِي لَأَجْعَلَنَّكَ مِنَ الْمَسْجُونِينَ (29) Da sa Farao: «Hvis du antar en annen gud enn meg, vil jeg kaste deg rett i fengsel!» |
| قَالَ أَوَلَوْ جِئْتُكَ بِشَيْءٍ مُّبِينٍ (30) Moses svarte: «Enn om jeg brakte deg noe som klargjør?» |
| قَالَ فَأْتِ بِهِ إِن كُنتَ مِنَ الصَّادِقِينَ (31) Farao sa: «Sa bring det, hvis du snakker sant.» |
| فَأَلْقَىٰ عَصَاهُ فَإِذَا هِيَ ثُعْبَانٌ مُّبِينٌ (32) Sa kastet Moses staven sin, og se, den ble en slange, tydelig og klart |
| وَنَزَعَ يَدَهُ فَإِذَا هِيَ بَيْضَاءُ لِلنَّاظِرِينَ (33) Og han trakk frem sin hand, og se, den syntes hvit for dem som sa pa |
| قَالَ لِلْمَلَإِ حَوْلَهُ إِنَّ هَٰذَا لَسَاحِرٌ عَلِيمٌ (34) Da sa Farao til radet rundt ham: «Dette er sannelig en habil trollmann |
| يُرِيدُ أَن يُخْرِجَكُم مِّنْ أَرْضِكُم بِسِحْرِهِ فَمَاذَا تَأْمُرُونَ (35) Han vil fordrive dere fra deres land med trolldomskunstene sine. Hva foreslar dere?» |
| قَالُوا أَرْجِهْ وَأَخَاهُ وَابْعَثْ فِي الْمَدَائِنِ حَاشِرِينَ (36) De svarte: «La det bero med ham og hans bror, og send oppbud til alle byer |
| يَأْتُوكَ بِكُلِّ سَحَّارٍ عَلِيمٍ (37) sa de bringer deg alle dyktige trollmenn.» |
| فَجُمِعَ السَّحَرَةُ لِمِيقَاتِ يَوْمٍ مَّعْلُومٍ (38) Trollmennene ble samlet til fastsatt tid og dag |
| وَقِيلَ لِلنَّاسِ هَلْ أَنتُم مُّجْتَمِعُونَ (39) Folket ble spurt: «Vil dere komme sammen |
| لَعَلَّنَا نَتَّبِعُ السَّحَرَةَ إِن كَانُوا هُمُ الْغَالِبِينَ (40) Kanskje vi vil følge trollmennene om de blir vinnere.» |
| فَلَمَّا جَاءَ السَّحَرَةُ قَالُوا لِفِرْعَوْنَ أَئِنَّ لَنَا لَأَجْرًا إِن كُنَّا نَحْنُ الْغَالِبِينَ (41) Da trollmennene hadde innfunnet seg, sa de til Farao: «Far vi en belønning om vi vinner?» |
| قَالَ نَعَمْ وَإِنَّكُمْ إِذًا لَّمِنَ الْمُقَرَّبِينَ (42) Og han svarte: «Ja, da blir dere av min nærmeste krets.» |
| قَالَ لَهُم مُّوسَىٰ أَلْقُوا مَا أَنتُم مُّلْقُونَ (43) Moses sa til dem: «Kast det dere vil kaste!» |
| فَأَلْقَوْا حِبَالَهُمْ وَعِصِيَّهُمْ وَقَالُوا بِعِزَّةِ فِرْعَوْنَ إِنَّا لَنَحْنُ الْغَالِبُونَ (44) Sa kastet de sine tau og staver, og sa: «Ved Faraos makt, vi skal sannelig vinne!» |
| فَأَلْقَىٰ مُوسَىٰ عَصَاهُ فَإِذَا هِيَ تَلْقَفُ مَا يَأْفِكُونَ (45) Sa kastet Moses sin stav, og se, den slukte det de hadde svindlet i hop |
| فَأُلْقِيَ السَّحَرَةُ سَاجِدِينَ (46) Og trollmennene matte kaste seg ned i ærefrykt, og sa |
| قَالُوا آمَنَّا بِرَبِّ الْعَالَمِينَ (47) «Vi tror pa all verdens Herre |
| رَبِّ مُوسَىٰ وَهَارُونَ (48) – Mose og Arons Herre!» |
| قَالَ آمَنتُمْ لَهُ قَبْلَ أَنْ آذَنَ لَكُمْ ۖ إِنَّهُ لَكَبِيرُكُمُ الَّذِي عَلَّمَكُمُ السِّحْرَ فَلَسَوْفَ تَعْلَمُونَ ۚ لَأُقَطِّعَنَّ أَيْدِيَكُمْ وَأَرْجُلَكُم مِّنْ خِلَافٍ وَلَأُصَلِّبَنَّكُمْ أَجْمَعِينَ (49) Da sa Farao: «Tror dere denne mannen før jeg har gitt dere tillatelse? Han er vel deres læremester som har lært dere trolldom. Na skal dere far a vite! Jeg skal sannelig hugge av deres hender og føtter i kryss, og sa korsfeste dere alle sammen.» |
| قَالُوا لَا ضَيْرَ ۖ إِنَّا إِلَىٰ رَبِّنَا مُنقَلِبُونَ (50) De svarte: «Det gjør ingenting! Vi vender tilbake til var Herre |
| إِنَّا نَطْمَعُ أَن يَغْفِرَ لَنَا رَبُّنَا خَطَايَانَا أَن كُنَّا أَوَّلَ الْمُؤْمِنِينَ (51) Vi ønsker inderlig at var Herre ma tilgi oss vare feiltrinn, siden vi er de første troende.» |
| ۞ وَأَوْحَيْنَا إِلَىٰ مُوسَىٰ أَنْ أَسْرِ بِعِبَادِي إِنَّكُم مُّتَّبَعُونَ (52) Sa gav Vi Moses denne inspirasjon: «Dra av garde med Mine tjenere nattestid! Dere blir nok forfulgt.» |
| فَأَرْسَلَ فِرْعَوْنُ فِي الْمَدَائِنِ حَاشِرِينَ (53) Sa sendte Farao opprop til byene |
| إِنَّ هَٰؤُلَاءِ لَشِرْذِمَةٌ قَلِيلُونَ (54) «Disse er bare en liten flokk |
| وَإِنَّهُمْ لَنَا لَغَائِظُونَ (55) men de har forarget oss |
| وَإِنَّا لَجَمِيعٌ حَاذِرُونَ (56) skjønt vi er tallrike og pa vakt.» |
| فَأَخْرَجْنَاهُم مِّن جَنَّاتٍ وَعُيُونٍ (57) Sa Vi fordrev dem fra haver og kilder |
| وَكُنُوزٍ وَمَقَامٍ كَرِيمٍ (58) og skatter og et fint bosted |
| كَذَٰلِكَ وَأَوْرَثْنَاهَا بَنِي إِسْرَائِيلَ (59) Slik var det. Og Vi lot Israels barn arve det |
| فَأَتْبَعُوهُم مُّشْرِقِينَ (60) Men egypterne forfulgte dem pa vei østover, og |
| فَلَمَّا تَرَاءَى الْجَمْعَانِ قَالَ أَصْحَابُ مُوسَىٰ إِنَّا لَمُدْرَكُونَ (61) da de to hærskarer fikk øye pa hverandre, sa folket til Moses: «Vi blir innhentet!» |
| قَالَ كَلَّا ۖ إِنَّ مَعِيَ رَبِّي سَيَهْدِينِ (62) Moses sa: «A nei, Herren er med meg! Han vil lede meg.» |
| فَأَوْحَيْنَا إِلَىٰ مُوسَىٰ أَنِ اضْرِب بِّعَصَاكَ الْبَحْرَ ۖ فَانفَلَقَ فَكَانَ كُلُّ فِرْقٍ كَالطَّوْدِ الْعَظِيمِ (63) Og Vi gav Moses denne inspirasjon. «Sla havet med din stav!» Og det delte seg, og hver side var som et stort fjell |
| وَأَزْلَفْنَا ثَمَّ الْآخَرِينَ (64) Vi lot de andre komme derhen |
| وَأَنجَيْنَا مُوسَىٰ وَمَن مَّعَهُ أَجْمَعِينَ (65) Og Vi reddet Moses og dem som var med ham, alle sammen |
| ثُمَّ أَغْرَقْنَا الْآخَرِينَ (66) og sa druknet Vi de andre |
| إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَآيَةً ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ (67) I dette er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke |
| وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ الْعَزِيزُ الرَّحِيمُ (68) Sannelig, Herren er den Mektige, den Naderike |
| وَاتْلُ عَلَيْهِمْ نَبَأَ إِبْرَاهِيمَ (69) Les frem for dem historien om Abraham |
| إِذْ قَالَ لِأَبِيهِ وَقَوْمِهِ مَا تَعْبُدُونَ (70) En gang sa han til sin far og sitt folk: «Hva er det dere tilber?» |
| قَالُوا نَعْبُدُ أَصْنَامًا فَنَظَلُّ لَهَا عَاكِفِينَ (71) De svarte: «Vi tilber avguder, og fortsetter a holde oss til dem.» |
| قَالَ هَلْ يَسْمَعُونَكُمْ إِذْ تَدْعُونَ (72) Da sa han: «Hører de dere, nar dere ber |
| أَوْ يَنفَعُونَكُمْ أَوْ يَضُرُّونَ (73) Eller gir de dere gagn eller skade?» |
| قَالُوا بَلْ وَجَدْنَا آبَاءَنَا كَذَٰلِكَ يَفْعَلُونَ (74) De svarte: «Nei, men vi fant at vare fedre gjorde dette.» |
| قَالَ أَفَرَأَيْتُم مَّا كُنتُمْ تَعْبُدُونَ (75) Han sa: «Hva mener dere om dem dere har tilbedt |
| أَنتُمْ وَآبَاؤُكُمُ الْأَقْدَمُونَ (76) dere og deres henfarne fedre |
| فَإِنَّهُمْ عَدُوٌّ لِّي إِلَّا رَبَّ الْعَالَمِينَ (77) De er en fiende for meg. Ikke sa med all verdens Herre |
| الَّذِي خَلَقَنِي فَهُوَ يَهْدِينِ (78) Som har skapt meg, og gir meg ledelse |
| وَالَّذِي هُوَ يُطْعِمُنِي وَيَسْقِينِ (79) som gir meg mat og drikke |
| وَإِذَا مَرِضْتُ فَهُوَ يَشْفِينِ (80) som helbreder meg nar jeg er syk |
| وَالَّذِي يُمِيتُنِي ثُمَّ يُحْيِينِ (81) som lar meg dø og sa gir meg liv |
| وَالَّذِي أَطْمَعُ أَن يَغْفِرَ لِي خَطِيئَتِي يَوْمَ الدِّينِ (82) som jeg inderlig haper vil tilgi meg mine feiltrinn pa dommens dag |
| رَبِّ هَبْ لِي حُكْمًا وَأَلْحِقْنِي بِالصَّالِحِينَ (83) Herre, gi meg visdom, og foren meg med de rettferdige |
| وَاجْعَل لِّي لِسَانَ صِدْقٍ فِي الْآخِرِينَ (84) og gi meg et godt ettermæle blant kommende slekter |
| وَاجْعَلْنِي مِن وَرَثَةِ جَنَّةِ النَّعِيمِ (85) Gjør meg til arving av lykksalighetens have |
| وَاغْفِرْ لِأَبِي إِنَّهُ كَانَ مِنَ الضَّالِّينَ (86) Tilgi min far! Han var av de villfarende |
| وَلَا تُخْزِنِي يَوْمَ يُبْعَثُونَ (87) Gjør meg ikke til skamme pa den dag da alle gjenoppvekkes |
| يَوْمَ لَا يَنفَعُ مَالٌ وَلَا بَنُونَ (88) den dag da verken rikdom eller barn gagner |
| إِلَّا مَنْ أَتَى اللَّهَ بِقَلْبٍ سَلِيمٍ (89) kun den som kommer til Gud med et rent hjerte.» |
| وَأُزْلِفَتِ الْجَنَّةُ لِلْمُتَّقِينَ (90) Og paradiset bringes nær de gudfryktige |
| وَبُرِّزَتِ الْجَحِيمُ لِلْغَاوِينَ (91) Og helvete bringes for øynene pa de villfarende |
| وَقِيلَ لَهُمْ أَيْنَ مَا كُنتُمْ تَعْبُدُونَ (92) Det sies til dem: «Hvor er na det som dere tilbad |
| مِن دُونِ اللَّهِ هَلْ يَنصُرُونَكُمْ أَوْ يَنتَصِرُونَ (93) utenom Gud? Kan de hjelpe dere, eller seg selv?» |
| فَكُبْكِبُوا فِيهَا هُمْ وَالْغَاوُونَ (94) Sa kastes de inn i det, bade de og forførerne |
| وَجُنُودُ إِبْلِيسَ أَجْمَعُونَ (95) og Satans skarer, alle sammen |
| قَالُوا وَهُمْ فِيهَا يَخْتَصِمُونَ (96) Og de sier, mens de krangler |
| تَاللَّهِ إِن كُنَّا لَفِي ضَلَالٍ مُّبِينٍ (97) «Ved Gud, vi var sannelig i klar villfarelse |
| إِذْ نُسَوِّيكُم بِرَبِّ الْعَالَمِينَ (98) da vi satte dere pa linje med all verdens Herre |
| وَمَا أَضَلَّنَا إِلَّا الْمُجْرِمُونَ (99) Det var synderne som villedet oss |
| فَمَا لَنَا مِن شَافِعِينَ (100) Og na har vi ingen til a tale var sak |
| وَلَا صَدِيقٍ حَمِيمٍ (101) ingen god venn |
| فَلَوْ أَنَّ لَنَا كَرَّةً فَنَكُونَ مِنَ الْمُؤْمِنِينَ (102) Kunne vi bare gjøre det hele om igjen, og bli troende!» |
| إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَآيَةً ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ (103) I dette er visselig et jærtegn! Men folk flest tror ikke |
| وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ الْعَزِيزُ الرَّحِيمُ (104) Herren er den Mektige, den Naderike |
| كَذَّبَتْ قَوْمُ نُوحٍ الْمُرْسَلِينَ (105) Noas folk kalte sendebudene for løgnere |
| إِذْ قَالَ لَهُمْ أَخُوهُمْ نُوحٌ أَلَا تَتَّقُونَ (106) da deres bror Noa sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige |
| إِنِّي لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌ (107) Jeg er et palitelig sendebud til dere |
| فَاتَّقُوا اللَّهَ وَأَطِيعُونِ (108) sa frykt Gud, og adlyd meg |
| وَمَا أَسْأَلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِيَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ الْعَالَمِينَ (109) Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette, min lønn er en sak for all verdens Herre |
| فَاتَّقُوا اللَّهَ وَأَطِيعُونِ (110) Sa frykt Gud, og adlyd meg.» |
| ۞ قَالُوا أَنُؤْمِنُ لَكَ وَاتَّبَعَكَ الْأَرْذَلُونَ (111) De svarte: «Skal vi ha tiltro til deg, som bare de laveste lag slutter seg til?» |
| قَالَ وَمَا عِلْمِي بِمَا كَانُوا يَعْمَلُونَ (112) Han sa: «Jeg kjenner ikke til hva de har gjort |
| إِنْ حِسَابُهُمْ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّي ۖ لَوْ تَشْعُرُونَ (113) Deres regnskap er Herrens sak, om dere bare ante |
| وَمَا أَنَا بِطَارِدِ الْمُؤْمِنِينَ (114) Jeg driver ikke de troende bort |
| إِنْ أَنَا إِلَّا نَذِيرٌ مُّبِينٌ (115) Jeg er bare en klar advarer.» |
| قَالُوا لَئِن لَّمْ تَنتَهِ يَا نُوحُ لَتَكُونَنَّ مِنَ الْمَرْجُومِينَ (116) De sa de: «Hvis du ikke holder opp, Noa, vil du bli steinjaget.» |
| قَالَ رَبِّ إِنَّ قَوْمِي كَذَّبُونِ (117) Han sa: «Herre, mitt folk kaller meg løgner |
| فَافْتَحْ بَيْنِي وَبَيْنَهُمْ فَتْحًا وَنَجِّنِي وَمَن مَّعِيَ مِنَ الْمُؤْمِنِينَ (118) Finn Du en ordning mellom meg og dem, og redd meg og de troende som er med meg.» |
| فَأَنجَيْنَاهُ وَمَن مَّعَهُ فِي الْفُلْكِ الْمَشْحُونِ (119) Sa reddet Vi ham og dem som var med ham i det fullastede skip |
| ثُمَّ أَغْرَقْنَا بَعْدُ الْبَاقِينَ (120) Derpa druknet Vi dem som var igjen |
| إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَآيَةً ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ (121) Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke |
| وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ الْعَزِيزُ الرَّحِيمُ (122) Herren er den Mektige, den Naderike |
| كَذَّبَتْ عَادٌ الْمُرْسَلِينَ (123) Folket Ad kalte sendebudene for løgnere |
| إِذْ قَالَ لَهُمْ أَخُوهُمْ هُودٌ أَلَا تَتَّقُونَ (124) da deres bror Hod sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige |
| إِنِّي لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌ (125) Jeg er et palitelig sendebud til dere |
| فَاتَّقُوا اللَّهَ وَأَطِيعُونِ (126) sa frykt Gud, og adlyd meg |
| وَمَا أَسْأَلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِيَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ الْعَالَمِينَ (127) Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre |
| أَتَبْنُونَ بِكُلِّ رِيعٍ آيَةً تَعْبَثُونَ (128) Bygger dere pa hver høyde et symbolsk tegn til ingen nytte |
| وَتَتَّخِذُونَ مَصَانِعَ لَعَلَّكُمْ تَخْلُدُونَ (129) og legger dere til borger, kanskje dere skal leve evig |
| وَإِذَا بَطَشْتُم بَطَشْتُمْ جَبَّارِينَ (130) Og nar dere gar til angrep, angriper dere som voldsmenn |
| فَاتَّقُوا اللَّهَ وَأَطِيعُونِ (131) Sa frykt Gud, og adlyd meg |
| وَاتَّقُوا الَّذِي أَمَدَّكُم بِمَا تَعْلَمُونَ (132) frykt Ham som har hjulpet dere til alt dere vet |
| أَمَدَّكُم بِأَنْعَامٍ وَبَنِينَ (133) hjulpet dere til fe og sønner |
| وَجَنَّاتٍ وَعُيُونٍ (134) haver og kilder |
| إِنِّي أَخَافُ عَلَيْكُمْ عَذَابَ يَوْمٍ عَظِيمٍ (135) Jeg frykter for at dere vil rammes av en svær dags straff.» |
| قَالُوا سَوَاءٌ عَلَيْنَا أَوَعَظْتَ أَمْ لَمْ تَكُن مِّنَ الْوَاعِظِينَ (136) De svarte: «Det er det samme for oss om du formaner eller ikke formaner |
| إِنْ هَٰذَا إِلَّا خُلُقُ الْأَوَّلِينَ (137) Dette er bare tradisjoner fra de henfarne |
| وَمَا نَحْنُ بِمُعَذَّبِينَ (138) Vi rammes ikke av straff!» |
| فَكَذَّبُوهُ فَأَهْلَكْنَاهُمْ ۗ إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَآيَةً ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ (139) De kalte ham løgner, og Vi tilintetgjorde dem. Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke |
| وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ الْعَزِيزُ الرَّحِيمُ (140) Herren er den Mektige, den Naderike |
| كَذَّبَتْ ثَمُودُ الْمُرْسَلِينَ (141) Folket Thamod kalte sendebudene for løgnere |
| إِذْ قَالَ لَهُمْ أَخُوهُمْ صَالِحٌ أَلَا تَتَّقُونَ (142) da deres bror Salih sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige |
| إِنِّي لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌ (143) Jeg er et palitelig sendebud til dere |
| فَاتَّقُوا اللَّهَ وَأَطِيعُونِ (144) sa frykt Gud, og adlyd meg |
| وَمَا أَسْأَلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِيَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ الْعَالَمِينَ (145) Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre |
| أَتُتْرَكُونَ فِي مَا هَاهُنَا آمِنِينَ (146) Vil dere bli latt i fred med alt som her er |
| فِي جَنَّاتٍ وَعُيُونٍ (147) haver og kilder |
| وَزُرُوعٍ وَنَخْلٍ طَلْعُهَا هَضِيمٌ (148) akerland og palmer med fine fruktkolber |
| وَتَنْحِتُونَ مِنَ الْجِبَالِ بُيُوتًا فَارِهِينَ (149) Og glade og fornøyde a hugge dere ut boliger i fjellsidene |
| فَاتَّقُوا اللَّهَ وَأَطِيعُونِ (150) Sa frykt Gud, og adlyd meg |
| وَلَا تُطِيعُوا أَمْرَ الْمُسْرِفِينَ (151) Hør ikke etter de lettsindiges pabud |
| الَّذِينَ يُفْسِدُونَ فِي الْأَرْضِ وَلَا يُصْلِحُونَ (152) de som anstifter fordervelse pa jorden og ikke setter tingene pa rett plass.» |
| قَالُوا إِنَّمَا أَنتَ مِنَ الْمُسَحَّرِينَ (153) De svarte: «Du er bare en forhekset mann |
| مَا أَنتَ إِلَّا بَشَرٌ مِّثْلُنَا فَأْتِ بِآيَةٍ إِن كُنتَ مِنَ الصَّادِقِينَ (154) du er bare et vanlig menneske som oss! Kom med et jærtegn, om du snakker sant.» |
| قَالَ هَٰذِهِ نَاقَةٌ لَّهَا شِرْبٌ وَلَكُمْ شِرْبُ يَوْمٍ مَّعْلُومٍ (155) Han sa: «Dette er en kamelhoppe. Hun skal ha drikke, og dere skal ha drikke pa bestemte dager |
| وَلَا تَمَسُّوهَا بِسُوءٍ فَيَأْخُذَكُمْ عَذَابُ يَوْمٍ عَظِيمٍ (156) Gjør henne ikke noe ondt, sa ikke en svær dags straff tar dere.» |
| فَعَقَرُوهَا فَأَصْبَحُوا نَادِمِينَ (157) Men de mishandlet henne, og det kom de til a angre |
| فَأَخَذَهُمُ الْعَذَابُ ۗ إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَآيَةً ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ (158) For straffen tok dem. Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke |
| وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ الْعَزِيزُ الرَّحِيمُ (159) Herren er den Mektige, den Naderike |
| كَذَّبَتْ قَوْمُ لُوطٍ الْمُرْسَلِينَ (160) Lots folk kalte sendebudene for løgnere |
| إِذْ قَالَ لَهُمْ أَخُوهُمْ لُوطٌ أَلَا تَتَّقُونَ (161) da deres bror Lot sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige |
| إِنِّي لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌ (162) Jeg er et palitelig sendebud til dere |
| فَاتَّقُوا اللَّهَ وَأَطِيعُونِ (163) sa frykt Gud, og adlyd meg |
| وَمَا أَسْأَلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِيَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ الْعَالَمِينَ (164) Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre |
| أَتَأْتُونَ الذُّكْرَانَ مِنَ الْعَالَمِينَ (165) Er det slik at dere holder dere til menn fortrinnsvis |
| وَتَذَرُونَ مَا خَلَقَ لَكُمْ رَبُّكُم مِّنْ أَزْوَاجِكُم ۚ بَلْ أَنتُمْ قَوْمٌ عَادُونَ (166) og forsømmer deres hustruer som Herren har skapt for dere? Nei, dere er et folk som gar over grensen.» |
| قَالُوا لَئِن لَّمْ تَنتَهِ يَا لُوطُ لَتَكُونَنَّ مِنَ الْمُخْرَجِينَ (167) De svarte: «Hvis du ikke holder opp, Lot, vil du bli jaget bort.» |
| قَالَ إِنِّي لِعَمَلِكُم مِّنَ الْقَالِينَ (168) Da sa han: «Jeg avskyr i sannhet det dere gjør |
| رَبِّ نَجِّنِي وَأَهْلِي مِمَّا يَعْمَلُونَ (169) Herre, redd meg og mine fra det de bedriver.» |
| فَنَجَّيْنَاهُ وَأَهْلَهُ أَجْمَعِينَ (170) Sa reddet Vi ham og hans, alle sammen |
| إِلَّا عَجُوزًا فِي الْغَابِرِينَ (171) unntatt en gammel kone blant de gjenværende |
| ثُمَّ دَمَّرْنَا الْآخَرِينَ (172) Sa ødela Vi de andre |
| وَأَمْطَرْنَا عَلَيْهِم مَّطَرًا ۖ فَسَاءَ مَطَرُ الْمُنذَرِينَ (173) Vi lot et regn regne over dem. Ondt er regnet til dem som er advart |
| إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَآيَةً ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ (174) Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke |
| وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ الْعَزِيزُ الرَّحِيمُ (175) Herren er den Mektige, den Naderike |
| كَذَّبَ أَصْحَابُ الْأَيْكَةِ الْمُرْسَلِينَ (176) Skogfolket kalte sendebudene for løgnere |
| إِذْ قَالَ لَهُمْ شُعَيْبٌ أَلَا تَتَّقُونَ (177) da Shoaib sa til dem: «Vil dere ikke være gudfryktige |
| إِنِّي لَكُمْ رَسُولٌ أَمِينٌ (178) Jeg er et palitelig sendebud til dere |
| فَاتَّقُوا اللَّهَ وَأَطِيعُونِ (179) sa frykt Gud, og adlyd meg |
| وَمَا أَسْأَلُكُمْ عَلَيْهِ مِنْ أَجْرٍ ۖ إِنْ أَجْرِيَ إِلَّا عَلَىٰ رَبِّ الْعَالَمِينَ (180) Jeg ber dere ikke om noen lønn for dette. Min lønn er en sak for all verdens Herre |
| ۞ أَوْفُوا الْكَيْلَ وَلَا تَكُونُوا مِنَ الْمُخْسِرِينَ (181) Gi fullt mal, og vær ikke av dem som snyter |
| وَزِنُوا بِالْقِسْطَاسِ الْمُسْتَقِيمِ (182) Vei med riktig vekt |
| وَلَا تَبْخَسُوا النَّاسَ أَشْيَاءَهُمْ وَلَا تَعْثَوْا فِي الْأَرْضِ مُفْسِدِينَ (183) og snyt ikke folk pa det som er deres. Stift ikke urett og fordervelse i landet |
| وَاتَّقُوا الَّذِي خَلَقَكُمْ وَالْجِبِلَّةَ الْأَوَّلِينَ (184) Frykt Ham som har skapt dere og de henfarne slekter.» |
| قَالُوا إِنَّمَا أَنتَ مِنَ الْمُسَحَّرِينَ (185) De svarte: «Du er bare en forhekset mann |
| وَمَا أَنتَ إِلَّا بَشَرٌ مِّثْلُنَا وَإِن نَّظُنُّكَ لَمِنَ الْكَاذِبِينَ (186) du er bare et vanlig menneske som oss! Vi holder deg for a være en løgner |
| فَأَسْقِطْ عَلَيْنَا كِسَفًا مِّنَ السَّمَاءِ إِن كُنتَ مِنَ الصَّادِقِينَ (187) La falle over oss stykker av himmelen, om du snakker sant.» |
| قَالَ رَبِّي أَعْلَمُ بِمَا تَعْمَلُونَ (188) Han sa: «Herren kjenner vel til hva dere bedriver.» |
| فَكَذَّبُوهُ فَأَخَذَهُمْ عَذَابُ يَوْمِ الظُّلَّةِ ۚ إِنَّهُ كَانَ عَذَابَ يَوْمٍ عَظِيمٍ (189) De kalte ham løgner, men sa tok skyggens dags straff dem. Det var i sannhet en svær dags straff |
| إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَآيَةً ۖ وَمَا كَانَ أَكْثَرُهُم مُّؤْمِنِينَ (190) Heri er visselig et tegn! Men folk flest tror ikke |
| وَإِنَّ رَبَّكَ لَهُوَ الْعَزِيزُ الرَّحِيمُ (191) Herren er den Mektige, den Naderike |
| وَإِنَّهُ لَتَنزِيلُ رَبِّ الْعَالَمِينَ (192) Dette er en apenbaring fra all verdens Herre |
| نَزَلَ بِهِ الرُّوحُ الْأَمِينُ (193) den betrodde And steg ned med den |
| عَلَىٰ قَلْبِكَ لِتَكُونَ مِنَ الْمُنذِرِينَ (194) til ditt hjerte, sa du kunne bli en advarer |
| بِلِسَانٍ عَرَبِيٍّ مُّبِينٍ (195) pa klart, arabisk sprak |
| وَإِنَّهُ لَفِي زُبُرِ الْأَوَّلِينَ (196) Den finnes i de gamles skrifter |
| أَوَلَمْ يَكُن لَّهُمْ آيَةً أَن يَعْلَمَهُ عُلَمَاءُ بَنِي إِسْرَائِيلَ (197) Er det da ikke et tegn for dem at Israels skriftlærde kjenner til den |
| وَلَوْ نَزَّلْنَاهُ عَلَىٰ بَعْضِ الْأَعْجَمِينَ (198) Hadde Vi sendt den til noen blant de fremmede folk |
| فَقَرَأَهُ عَلَيْهِم مَّا كَانُوا بِهِ مُؤْمِنِينَ (199) og han hadde fremlest den for dem, sa ville de ikke ha trodd pa den |
| كَذَٰلِكَ سَلَكْنَاهُ فِي قُلُوبِ الْمُجْرِمِينَ (200) Slik bringer Vi den inn i syndernes hjerter |
| لَا يُؤْمِنُونَ بِهِ حَتَّىٰ يَرَوُا الْعَذَابَ الْأَلِيمَ (201) Men de tror ikke pa den, før de ser den smertefulle straff |
| فَيَأْتِيَهُم بَغْتَةً وَهُمْ لَا يَشْعُرُونَ (202) sa den vil komme over dem plutselig, uten at de aner noe |
| فَيَقُولُوا هَلْ نَحْنُ مُنظَرُونَ (203) Og de vil si: «Kan vi fa utsettelse?» |
| أَفَبِعَذَابِنَا يَسْتَعْجِلُونَ (204) Skulle de be om a fa Var straff paskyndet |
| أَفَرَأَيْتَ إِن مَّتَّعْنَاهُمْ سِنِينَ (205) Hva synes du? Vi har latt dem nyte livet i arevis |
| ثُمَّ جَاءَهُم مَّا كَانُوا يُوعَدُونَ (206) og sa kommer det over dem som er stilt dem i utsikt |
| مَا أَغْنَىٰ عَنْهُم مَّا كَانُوا يُمَتَّعُونَ (207) De gode dager de fikk nyte hjelper dem ikke |
| وَمَا أَهْلَكْنَا مِن قَرْيَةٍ إِلَّا لَهَا مُنذِرُونَ (208) Ingen by har Vi ødelagt uten at den hadde fatt advarere |
| ذِكْرَىٰ وَمَا كُنَّا ظَالِمِينَ (209) til paminnelse. Vi var ikke urettferdige |
| وَمَا تَنَزَّلَتْ بِهِ الشَّيَاطِينُ (210) Satanene har ikke brakt Koranen ned |
| وَمَا يَنبَغِي لَهُمْ وَمَا يَسْتَطِيعُونَ (211) Det passer seg ikke for dem, og de kan det heller ikke |
| إِنَّهُمْ عَنِ السَّمْعِ لَمَعْزُولُونَ (212) De er avskaret fra a snappe opp noe |
| فَلَا تَدْعُ مَعَ اللَّهِ إِلَٰهًا آخَرَ فَتَكُونَ مِنَ الْمُعَذَّبِينَ (213) Sa pakall ingen gud ved Guds side, sa du havner blant dem som lider straff |
| وَأَنذِرْ عَشِيرَتَكَ الْأَقْرَبِينَ (214) Advar din familie og dine nærmeste |
| وَاخْفِضْ جَنَاحَكَ لِمَنِ اتَّبَعَكَ مِنَ الْمُؤْمِنِينَ (215) Brus ikke med vingene, men senk din vinge overfor de troende som følger deg |
| فَإِنْ عَصَوْكَ فَقُلْ إِنِّي بَرِيءٌ مِّمَّا تَعْمَلُونَ (216) Om de ikke lyder deg, sa si: «Jeg er ansvarsfri for det dere gjør.» |
| وَتَوَكَّلْ عَلَى الْعَزِيزِ الرَّحِيمِ (217) Forlat deg pa den Mektige, den Naderike |
| الَّذِي يَرَاكَ حِينَ تَقُومُ (218) som ser deg der du star |
| وَتَقَلُّبَكَ فِي السَّاجِدِينَ (219) og nar du ferdes blant de bedende |
| إِنَّهُ هُوَ السَّمِيعُ الْعَلِيمُ (220) Han er den Hørende, den Allvitende |
| هَلْ أُنَبِّئُكُمْ عَلَىٰ مَن تَنَزَّلُ الشَّيَاطِينُ (221) Skal Jeg fortelle dere hvem satanene slar seg ned pa |
| تَنَزَّلُ عَلَىٰ كُلِّ أَفَّاكٍ أَثِيمٍ (222) De slar seg ned pa enhver som er syndbelastet og falsk |
| يُلْقُونَ السَّمْعَ وَأَكْثَرُهُمْ كَاذِبُونَ (223) og forteller ham hva de har hørt. Men de fleste av dem er løgnere |
| وَالشُّعَرَاءُ يَتَّبِعُهُمُ الْغَاوُونَ (224) Likeledes skaldene, de forførte følger dem |
| أَلَمْ تَرَ أَنَّهُمْ فِي كُلِّ وَادٍ يَهِيمُونَ (225) Har du ikke sett at de streifer om i alle daler |
| وَأَنَّهُمْ يَقُولُونَ مَا لَا يَفْعَلُونَ (226) og uttaler det de ikke selv praktiserer |
| إِلَّا الَّذِينَ آمَنُوا وَعَمِلُوا الصَّالِحَاتِ وَذَكَرُوا اللَّهَ كَثِيرًا وَانتَصَرُوا مِن بَعْدِ مَا ظُلِمُوا ۗ وَسَيَعْلَمُ الَّذِينَ ظَلَمُوا أَيَّ مُنقَلَبٍ يَنقَلِبُونَ (227) Unntatt er de som tror og lever rettskaffent og ideligen kommer Gud i hu, som finner hjelp nar de har lidt urett. De som gjør urett skal fa vite hvilken skjebne de vender seg mot |