| وَالنَّازِعَاتِ غَرْقًا (1) Ved dem som trekker ut og spenner |
| وَالنَّاشِطَاتِ نَشْطًا (2) Ved dem som gar ivrig frem |
| وَالسَّابِحَاتِ سَبْحًا (3) Ved dem som siger frem |
| فَالسَّابِقَاتِ سَبْقًا (4) og sa tar ledelsen |
| فَالْمُدَبِّرَاتِ أَمْرًا (5) og tar seg av saken |
| يَوْمَ تَرْجُفُ الرَّاجِفَةُ (6) Den dag nar rystelsen ryster |
| تَتْبَعُهَا الرَّادِفَةُ (7) og følges av rystelse |
| قُلُوبٌ يَوْمَئِذٍ وَاجِفَةٌ (8) pa denne dag vil hjertene banke |
| أَبْصَارُهَا خَاشِعَةٌ (9) og blikkene slas ned |
| يَقُولُونَ أَإِنَّا لَمَرْدُودُونَ فِي الْحَافِرَةِ (10) De sier: «Skal vi bringes tilbake til det vi var |
| أَإِذَا كُنَّا عِظَامًا نَّخِرَةً (11) Nar vi er morkne ben?» |
| قَالُوا تِلْكَ إِذًا كَرَّةٌ خَاسِرَةٌ (12) Og de tilføyer: «Det vil være en retur med tap!» |
| فَإِنَّمَا هِيَ زَجْرَةٌ وَاحِدَةٌ (13) Men det lyder et eneste skrall |
| فَإِذَا هُم بِالسَّاهِرَةِ (14) og sa er de lys vakne |
| هَلْ أَتَاكَ حَدِيثُ مُوسَىٰ (15) Historien om Moses har vel nadd deg |
| إِذْ نَادَاهُ رَبُّهُ بِالْوَادِ الْمُقَدَّسِ طُوًى (16) Da Herren ropte til ham i den hellige dal Tuwa |
| اذْهَبْ إِلَىٰ فِرْعَوْنَ إِنَّهُ طَغَىٰ (17) «Ga til Farao! Han er oppsetsig |
| فَقُلْ هَل لَّكَ إِلَىٰ أَن تَزَكَّىٰ (18) Og si: ’Ønsker du ikke a rense deg |
| وَأَهْدِيَكَ إِلَىٰ رَبِّكَ فَتَخْشَىٰ (19) og at jeg leder deg hen til Herren, sa du kan vise gudsfrykt?’» |
| فَأَرَاهُ الْآيَةَ الْكُبْرَىٰ (20) Sa viste Han ham det største jærtegnet |
| فَكَذَّبَ وَعَصَىٰ (21) men han forkastet og var ulydig |
| ثُمَّ أَدْبَرَ يَسْعَىٰ (22) Sa vendte han ryggen og fjernet seg raskt |
| فَحَشَرَ فَنَادَىٰ (23) sammenkalte folk |
| فَقَالَ أَنَا رَبُّكُمُ الْأَعْلَىٰ (24) og sa: «Jeg er deres høyeste herre.» |
| فَأَخَذَهُ اللَّهُ نَكَالَ الْآخِرَةِ وَالْأُولَىٰ (25) Sa tok Gud ham fatt med den hinsidiges og denne verdens straff |
| إِنَّ فِي ذَٰلِكَ لَعِبْرَةً لِّمَن يَخْشَىٰ (26) I dette er visselig en lærepenge for den som har gudsfykt |
| أَأَنتُمْ أَشَدُّ خَلْقًا أَمِ السَّمَاءُ ۚ بَنَاهَا (27) Er dere mer krevende a skape, eller himmelen Han har bygget |
| رَفَعَ سَمْكَهَا فَسَوَّاهَا (28) Han hevet opp dens tak og gav den form |
| وَأَغْطَشَ لَيْلَهَا وَأَخْرَجَ ضُحَاهَا (29) lot dens natt bli mørk og lot morgenlyset komme frem |
| وَالْأَرْضَ بَعْدَ ذَٰلِكَ دَحَاهَا (30) Sa bredte Han jorden ut |
| أَخْرَجَ مِنْهَا مَاءَهَا وَمَرْعَاهَا (31) og brakte frem av den vann og grønne enger |
| وَالْجِبَالَ أَرْسَاهَا (32) og Han gav fjellene fast feste |
| مَتَاعًا لَّكُمْ وَلِأَنْعَامِكُمْ (33) til glede for dere og deres hjorder |
| فَإِذَا جَاءَتِ الطَّامَّةُ الْكُبْرَىٰ (34) Nar sa den store katastrofe inntreffer |
| يَوْمَ يَتَذَكَّرُ الْإِنسَانُ مَا سَعَىٰ (35) den dag nar mennesket kommer i hu hva han jaget etter |
| وَبُرِّزَتِ الْجَحِيمُ لِمَن يَرَىٰ (36) og helvete bringes frem for alle som ser |
| فَأَمَّا مَن طَغَىٰ (37) da skal den som var oppsetsig |
| وَآثَرَ الْحَيَاةَ الدُّنْيَا (38) og foretrakk jordelivet |
| فَإِنَّ الْجَحِيمَ هِيَ الْمَأْوَىٰ (39) fa helvete til herberge |
| وَأَمَّا مَنْ خَافَ مَقَامَ رَبِّهِ وَنَهَى النَّفْسَ عَنِ الْهَوَىٰ (40) Men den som fryktet Herrens maktstilling og nektet seg sine lyster |
| فَإِنَّ الْجَنَّةَ هِيَ الْمَأْوَىٰ (41) – se, paradisets have er herberget |
| يَسْأَلُونَكَ عَنِ السَّاعَةِ أَيَّانَ مُرْسَاهَا (42) De spør deg om timen, om nar den kommer |
| فِيمَ أَنتَ مِن ذِكْرَاهَا (43) Hva kan vel du si om dette |
| إِلَىٰ رَبِّكَ مُنتَهَاهَا (44) Dens endelige tid beror hos Herren |
| إِنَّمَا أَنتَ مُنذِرُ مَن يَخْشَاهَا (45) Du er bare en advarer for dem som frykter den |
| كَأَنَّهُمْ يَوْمَ يَرَوْنَهَا لَمْ يَلْبَثُوا إِلَّا عَشِيَّةً أَوْ ضُحَاهَا (46) Den dag de far se den, blir det som om de hadde ventet bare en kveld eller en morgenstund |