| سَأَلَ سَائِلٌ بِعَذَابٍ وَاقِعٍ (1) En som spør, etterlyser den tilstundende straff |
| لِّلْكَافِرِينَ لَيْسَ لَهُ دَافِعٌ (2) for de vantro, som ingen kan avverge |
| مِّنَ اللَّهِ ذِي الْمَعَارِجِ (3) fra Gud, himmelstigens Herre |
| تَعْرُجُ الْمَلَائِكَةُ وَالرُّوحُ إِلَيْهِ فِي يَوْمٍ كَانَ مِقْدَارُهُ خَمْسِينَ أَلْفَ سَنَةٍ (4) til Ham stiger englene og Anden opp, pa en dag hvis utstrekning er femti tusen ar |
| فَاصْبِرْ صَبْرًا جَمِيلًا (5) Sa vis vakkert talmod |
| إِنَّهُمْ يَرَوْنَهُ بَعِيدًا (6) De anser den langt borte |
| وَنَرَاهُ قَرِيبًا (7) men Vi ser den nær |
| يَوْمَ تَكُونُ السَّمَاءُ كَالْمُهْلِ (8) Den dag, nar himmelen blir som smeltet kobber |
| وَتَكُونُ الْجِبَالُ كَالْعِهْنِ (9) og fjellene som kardet ull |
| وَلَا يَسْأَلُ حَمِيمٌ حَمِيمًا (10) nar venn ikke snakker til venn |
| يُبَصَّرُونَهُمْ ۚ يَوَدُّ الْمُجْرِمُ لَوْ يَفْتَدِي مِنْ عَذَابِ يَوْمِئِذٍ بِبَنِيهِ (11) nar de far se hverandre. Synderen vil ønske at han kunne løskjøpe seg fra denne dags straff med sine barn |
| وَصَاحِبَتِهِ وَأَخِيهِ (12) sin hustru, sin bror |
| وَفَصِيلَتِهِ الَّتِي تُؤْوِيهِ (13) sin slekt som gav ham ly |
| وَمَن فِي الْأَرْضِ جَمِيعًا ثُمَّ يُنجِيهِ (14) og alle som pa jorden er, om dette sa berget ham |
| كَلَّا ۖ إِنَّهَا لَظَىٰ (15) Men nei, det er en luende ild |
| نَزَّاعَةً لِّلشَّوَىٰ (16) som tar hele huden av hodet |
| تَدْعُو مَنْ أَدْبَرَ وَتَوَلَّىٰ (17) som kaller pa den som snudde ryggen og vendte seg bort |
| وَجَمَعَ فَأَوْعَىٰ (18) som samlet og la i lader |
| ۞ إِنَّ الْإِنسَانَ خُلِقَ هَلُوعًا (19) Mennesket er av natur smaskarent |
| إِذَا مَسَّهُ الشَّرُّ جَزُوعًا (20) Nar ondt treffer ham, er han engstelig |
| وَإِذَا مَسَّهُ الْخَيْرُ مَنُوعًا (21) og nar godt overgar ham, er han paholden |
| إِلَّا الْمُصَلِّينَ (22) Unntatt er de som forretter bønnen |
| الَّذِينَ هُمْ عَلَىٰ صَلَاتِهِمْ دَائِمُونَ (23) og som er vedholdende i bønnen |
| وَالَّذِينَ فِي أَمْوَالِهِمْ حَقٌّ مَّعْلُومٌ (24) som i det de eier anerkjenner en rett |
| لِّلسَّائِلِ وَالْمَحْرُومِ (25) for tiggeren og den trengende |
| وَالَّذِينَ يُصَدِّقُونَ بِيَوْمِ الدِّينِ (26) og som tror pa dommens dag |
| وَالَّذِينَ هُم مِّنْ عَذَابِ رَبِّهِم مُّشْفِقُونَ (27) de som bever for Herrens straff |
| إِنَّ عَذَابَ رَبِّهِمْ غَيْرُ مَأْمُونٍ (28) for Herrens straff kan ingen føle seg trygg |
| وَالَّذِينَ هُمْ لِفُرُوجِهِمْ حَافِظُونَ (29) som holder sitt kjønnsliv i tømme |
| إِلَّا عَلَىٰ أَزْوَاجِهِمْ أَوْ مَا مَلَكَتْ أَيْمَانُهُمْ فَإِنَّهُمْ غَيْرُ مَلُومِينَ (30) unntatt overfor sine hustruer og sine slavinner, for da kan de ikke bebreides |
| فَمَنِ ابْتَغَىٰ وَرَاءَ ذَٰلِكَ فَأُولَٰئِكَ هُمُ الْعَادُونَ (31) men den som begjærer noe utover dette, slike gar over grensen |
| وَالَّذِينَ هُمْ لِأَمَانَاتِهِمْ وَعَهْدِهِمْ رَاعُونَ (32) som passer betrodd gods og sine forpliktelser |
| وَالَّذِينَ هُم بِشَهَادَاتِهِمْ قَائِمُونَ (33) som star fast i sine vitnemal |
| وَالَّذِينَ هُمْ عَلَىٰ صَلَاتِهِمْ يُحَافِظُونَ (34) og overholder sine bønner |
| أُولَٰئِكَ فِي جَنَّاتٍ مُّكْرَمُونَ (35) Disse, i paradisets haver skal de være og de vises all ære |
| فَمَالِ الَّذِينَ كَفَرُوا قِبَلَكَ مُهْطِعِينَ (36) Hva er det med de vantro som kommer frem foran deg og strekker hals |
| عَنِ الْيَمِينِ وَعَنِ الشِّمَالِ عِزِينَ (37) i smagrupper fra høyre og fra venstre |
| أَيَطْمَعُ كُلُّ امْرِئٍ مِّنْهُمْ أَن يُدْخَلَ جَنَّةَ نَعِيمٍ (38) Ønsker hver av dem a bli ført inn i lykksalighetens have |
| كَلَّا ۖ إِنَّا خَلَقْنَاهُم مِّمَّا يَعْلَمُونَ (39) A nei, Vi har skapt dem av det de vet |
| فَلَا أُقْسِمُ بِرَبِّ الْمَشَارِقِ وَالْمَغَارِبِ إِنَّا لَقَادِرُونَ (40) A nei! Jeg sverger ved østens og vestens Herre, Vi ville visselig være i stand til |
| عَلَىٰ أَن نُّبَدِّلَ خَيْرًا مِّنْهُمْ وَمَا نَحْنُ بِمَسْبُوقِينَ (41) a skifte dem ut, med noe bedre enn dem, og ingen kan komme Oss i forkjøpet |
| فَذَرْهُمْ يَخُوضُوا وَيَلْعَبُوا حَتَّىٰ يُلَاقُوا يَوْمَهُمُ الَّذِي يُوعَدُونَ (42) La dem prate og leke seg til de møter den dag som er lovet dem |
| يَوْمَ يَخْرُجُونَ مِنَ الْأَجْدَاثِ سِرَاعًا كَأَنَّهُمْ إِلَىٰ نُصُبٍ يُوفِضُونَ (43) den dag de haster frem fra gravene, som kappløp de til et mal |
| خَاشِعَةً أَبْصَارُهُمْ تَرْهَقُهُمْ ذِلَّةٌ ۚ ذَٰلِكَ الْيَوْمُ الَّذِي كَانُوا يُوعَدُونَ (44) med nedslagne blikk mens fornedrelsen dekker dem. Dette er dagen som ble lovet dem |