| لَا أُقْسِمُ بِيَوْمِ الْقِيَامَةِ (1) Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag |
| وَلَا أُقْسِمُ بِالنَّفْسِ اللَّوَّامَةِ (2) og enhver sjel som irettesetter seg selv |
| أَيَحْسَبُ الْإِنسَانُ أَلَّن نَّجْمَعَ عِظَامَهُ (3) Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler |
| بَلَىٰ قَادِرِينَ عَلَىٰ أَن نُّسَوِّيَ بَنَانَهُ (4) Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper |
| بَلْ يُرِيدُ الْإِنسَانُ لِيَفْجُرَ أَمَامَهُ (5) Mennesket vil fortsette et syndefullt liv |
| يَسْأَلُ أَيَّانَ يَوْمُ الْقِيَامَةِ (6) og han spør: «Nar kommer sa oppstandelsens dag?» |
| فَإِذَا بَرِقَ الْبَصَرُ (7) Nar synet blendes |
| وَخَسَفَ الْقَمَرُ (8) og manen formørkes |
| وَجُمِعَ الشَّمْسُ وَالْقَمَرُ (9) nar sol og mane blir ett |
| يَقُولُ الْإِنسَانُ يَوْمَئِذٍ أَيْنَ الْمَفَرُّ (10) – denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?» |
| كَلَّا لَا وَزَرَ (11) Nei! Det finnes intet fristed |
| إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ الْمُسْتَقَرُّ (12) Pa denne dag blir oppholdsstedet hos Herren |
| يُنَبَّأُ الْإِنسَانُ يَوْمَئِذٍ بِمَا قَدَّمَ وَأَخَّرَ (13) Pa denne dag far mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt |
| بَلِ الْإِنسَانُ عَلَىٰ نَفْسِهِ بَصِيرَةٌ (14) Mennesket blir avklaring mot seg selv |
| وَلَوْ أَلْقَىٰ مَعَاذِيرَهُ (15) selv om han bringer sine unnskyldninger |
| لَا تُحَرِّكْ بِهِ لِسَانَكَ لِتَعْجَلَ بِهِ (16) La ikke tungen løpe for a skynde pa apenbaringen |
| إِنَّ عَلَيْنَا جَمْعَهُ وَقُرْآنَهُ (17) Var oppgave er dens sammensetning og dens fremføring |
| فَإِذَا قَرَأْنَاهُ فَاتَّبِعْ قُرْآنَهُ (18) Sa nar Vi resiterer den, sa følg med i dens resitasjon |
| ثُمَّ إِنَّ عَلَيْنَا بَيَانَهُ (19) Derpa er det Var oppgave a utlegge den |
| كَلَّا بَلْ تُحِبُّونَ الْعَاجِلَةَ (20) Nei, dere elsker det som iler hen |
| وَتَذَرُونَ الْآخِرَةَ (21) og lar det hinsidige ligge |
| وُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ نَّاضِرَةٌ (22) Pa den dag finnes stralende ansikter |
| إِلَىٰ رَبِّهَا نَاظِرَةٌ (23) som ser pa Herren |
| وَوُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ بَاسِرَةٌ (24) og pa den dag finnes ansikter som er formørkede |
| تَظُنُّ أَن يُفْعَلَ بِهَا فَاقِرَةٌ (25) sa man kunne tro at noe skrekkelig er over dem |
| كَلَّا إِذَا بَلَغَتِ التَّرَاقِيَ (26) Nei, nar sjelen kommer opp i halsen, og man sier |
| وَقِيلَ مَنْ ۜ رَاقٍ (27) «Hvem kan gjøre en besvergelse?» |
| وَظَنَّ أَنَّهُ الْفِرَاقُ (28) Og den døende forstar at det er avskjeden |
| وَالْتَفَّتِ السَّاقُ بِالسَّاقِ (29) og snor bena om hverandre |
| إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ الْمَسَاقُ (30) Denne dag gar turen til Herren |
| فَلَا صَدَّقَ وَلَا صَلَّىٰ (31) Ikke trodde han, og ikke bad han |
| وَلَٰكِن كَذَّبَ وَتَوَلَّىٰ (32) men han fornektet og snudde seg bort |
| ثُمَّ ذَهَبَ إِلَىٰ أَهْلِهِ يَتَمَطَّىٰ (33) og gikk sa hjem til sine med stolte steg |
| أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰ (34) Ve deg, ve |
| ثُمَّ أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰ (35) Ja, ve deg, ve |
| أَيَحْسَبُ الْإِنسَانُ أَن يُتْرَكَ سُدًى (36) Tror mennesket at det overlates til seg selv |
| أَلَمْ يَكُ نُطْفَةً مِّن مَّنِيٍّ يُمْنَىٰ (37) Var det ikke en drape utstøtt sæd |
| ثُمَّ كَانَ عَلَقَةً فَخَلَقَ فَسَوَّىٰ (38) Sa ble det det minste foster. Og Han skapte og formet |
| فَجَعَلَ مِنْهُ الزَّوْجَيْنِ الذَّكَرَ وَالْأُنثَىٰ (39) og laget det til to sorter, mann og kvinne |
| أَلَيْسَ ذَٰلِكَ بِقَادِرٍ عَلَىٰ أَن يُحْيِيَ الْمَوْتَىٰ (40) Skulle ikke Han være i stand til a gi de døde liv |