وَاللَّيْلِ إِذَا يَغْشَىٰ (1) Ved natten nar den dekker til |
وَالنَّهَارِ إِذَا تَجَلَّىٰ (2) Ved dagen nar den straler opp |
وَمَا خَلَقَ الذَّكَرَ وَالْأُنثَىٰ (3) Ved Han som skapte mann og kvinne |
إِنَّ سَعْيَكُمْ لَشَتَّىٰ (4) Deres innsats er visselig av mange slag |
فَأَمَّا مَنْ أَعْطَىٰ وَاتَّقَىٰ (5) Hva ham angar, som gir gaver og viser gudsfrykt |
وَصَدَّقَ بِالْحُسْنَىٰ (6) og tror pa det beste |
فَسَنُيَسِّرُهُ لِلْيُسْرَىٰ (7) ham vil Vi lette det for hen til lettelsen |
وَأَمَّا مَن بَخِلَ وَاسْتَغْنَىٰ (8) Men hva ham angar, som er gjerrig og seg selv nok |
وَكَذَّبَ بِالْحُسْنَىٰ (9) og fornekter det beste |
فَسَنُيَسِّرُهُ لِلْعُسْرَىٰ (10) ham vil Vi lette det for hen til det tunge |
وَمَا يُغْنِي عَنْهُ مَالُهُ إِذَا تَرَدَّىٰ (11) og hans rikdom kan ikke hjelpe ham nar han gar i fortapelsen |
إِنَّ عَلَيْنَا لَلْهُدَىٰ (12) Ledelsen er visselig Var sak |
وَإِنَّ لَنَا لَلْآخِرَةَ وَالْأُولَىٰ (13) og Vart er det siste, og det første |
فَأَنذَرْتُكُمْ نَارًا تَلَظَّىٰ (14) Sa advarer Jeg dere da mot en flammende Ild |
لَا يَصْلَاهَا إِلَّا الْأَشْقَى (15) hvor bare den elendigste skal havne |
الَّذِي كَذَّبَ وَتَوَلَّىٰ (16) han som fornekter og vender ryggen til |
وَسَيُجَنَّبُهَا الْأَتْقَى (17) Men den fromme og gudfryktige skal holdes unna den |
الَّذِي يُؤْتِي مَالَهُ يَتَزَكَّىٰ (18) som gir ut det han eier for a rense seg |
وَمَا لِأَحَدٍ عِندَهُ مِن نِّعْمَةٍ تُجْزَىٰ (19) og som ikke viser noen en gunst for at den skal gjengjeldes |
إِلَّا ابْتِغَاءَ وَجْهِ رَبِّهِ الْأَعْلَىٰ (20) men kun søker Herrens, den Høyestes velbehag |
وَلَسَوْفَ يَرْضَىٰ (21) Han skal visselig bli tilfreds |