وَاللَّيْلِ إِذَا يَغْشَىٰ (1)
Ved natten nar den dekker til |
وَالنَّهَارِ إِذَا تَجَلَّىٰ (2)
Ved dagen nar den straler opp |
وَمَا خَلَقَ الذَّكَرَ وَالْأُنثَىٰ (3)
Ved Han som skapte mann og kvinne |
إِنَّ سَعْيَكُمْ لَشَتَّىٰ (4)
Deres innsats er visselig av mange slag |
فَأَمَّا مَنْ أَعْطَىٰ وَاتَّقَىٰ (5)
Hva ham angar, som gir gaver og viser gudsfrykt |
وَصَدَّقَ بِالْحُسْنَىٰ (6)
og tror pa det beste |
فَسَنُيَسِّرُهُ لِلْيُسْرَىٰ (7)
ham vil Vi lette det for hen til lettelsen |
وَأَمَّا مَن بَخِلَ وَاسْتَغْنَىٰ (8)
Men hva ham angar, som er gjerrig og seg selv nok |
وَكَذَّبَ بِالْحُسْنَىٰ (9)
og fornekter det beste |
فَسَنُيَسِّرُهُ لِلْعُسْرَىٰ (10)
ham vil Vi lette det for hen til det tunge |
وَمَا يُغْنِي عَنْهُ مَالُهُ إِذَا تَرَدَّىٰ (11)
og hans rikdom kan ikke hjelpe ham nar han gar i fortapelsen |
إِنَّ عَلَيْنَا لَلْهُدَىٰ (12)
Ledelsen er visselig Var sak |
وَإِنَّ لَنَا لَلْآخِرَةَ وَالْأُولَىٰ (13)
og Vart er det siste, og det første |
فَأَنذَرْتُكُمْ نَارًا تَلَظَّىٰ (14)
Sa advarer Jeg dere da mot en flammende Ild |
لَا يَصْلَاهَا إِلَّا الْأَشْقَى (15)
hvor bare den elendigste skal havne |
الَّذِي كَذَّبَ وَتَوَلَّىٰ (16)
han som fornekter og vender ryggen til |
وَسَيُجَنَّبُهَا الْأَتْقَى (17)
Men den fromme og gudfryktige skal holdes unna den |
الَّذِي يُؤْتِي مَالَهُ يَتَزَكَّىٰ (18)
som gir ut det han eier for a rense seg |
وَمَا لِأَحَدٍ عِندَهُ مِن نِّعْمَةٍ تُجْزَىٰ (19)
og som ikke viser noen en gunst for at den skal gjengjeldes |
إِلَّا ابْتِغَاءَ وَجْهِ رَبِّهِ الْأَعْلَىٰ (20)
men kun søker Herrens, den Høyestes velbehag |
وَلَسَوْفَ يَرْضَىٰ (21)
Han skal visselig bli tilfreds |
