الْحَمْدُ لِلَّهِ الَّذِي أَنزَلَ عَلَىٰ عَبْدِهِ الْكِتَابَ وَلَمْ يَجْعَل لَّهُ عِوَجًا ۜ (1)
Lovet være Gud, som apenbarte skriften for sin tjener, som ikke har gjort den skjev og forvridd, men rett og rak |
قَيِّمًا لِّيُنذِرَ بَأْسًا شَدِيدًا مِّن لَّدُنْهُ وَيُبَشِّرَ الْمُؤْمِنِينَ الَّذِينَ يَعْمَلُونَ الصَّالِحَاتِ أَنَّ لَهُمْ أَجْرًا حَسَنًا (2)
for a advare mot den voldsmakt som utgar fra Ham, og for a forkynne de troende som handler rett det gode budskap, sa de har en herlig lønn i vente |
مَّاكِثِينَ فِيهِ أَبَدًا (3)
som vil bli dem til del for evig tid |
وَيُنذِرَ الَّذِينَ قَالُوا اتَّخَذَ اللَّهُ وَلَدًا (4)
Og for a advare dem, som sier: «Gud har lagt seg til barn.» |
مَّا لَهُم بِهِ مِنْ عِلْمٍ وَلَا لِآبَائِهِمْ ۚ كَبُرَتْ كَلِمَةً تَخْرُجُ مِنْ أَفْوَاهِهِمْ ۚ إِن يَقُولُونَ إِلَّا كَذِبًا (5)
De har ingen kunnskap om dette, heller ikke deres fedre. En svær ting er det som kommer fra deres munn, de taler intet annet enn løgn |
فَلَعَلَّكَ بَاخِعٌ نَّفْسَكَ عَلَىٰ آثَارِهِمْ إِن لَّمْ يُؤْمِنُوا بِهَٰذَا الْحَدِيثِ أَسَفًا (6)
Kanskje vil du ta din død av sorg over stadig a være etter dem om de na heller ikke vil tro denne fortelling |
إِنَّا جَعَلْنَا مَا عَلَى الْأَرْضِ زِينَةً لَّهَا لِنَبْلُوَهُمْ أَيُّهُمْ أَحْسَنُ عَمَلًا (7)
Vi har skapt alt som pa jorden er som pryd for den, og for a sette menneskene pa prøve, hvem som handler best av dem |
وَإِنَّا لَجَاعِلُونَ مَا عَلَيْهَا صَعِيدًا جُرُزًا (8)
Men se, en gang vil Vi gjøre alt som pa den er til øde ørken |
أَمْ حَسِبْتَ أَنَّ أَصْحَابَ الْكَهْفِ وَالرَّقِيمِ كَانُوا مِنْ آيَاتِنَا عَجَبًا (9)
Mener du at mennene i hulen og al-Raqim var et under blant Vare jærtegn |
إِذْ أَوَى الْفِتْيَةُ إِلَى الْكَهْفِ فَقَالُوا رَبَّنَا آتِنَا مِن لَّدُنكَ رَحْمَةً وَهَيِّئْ لَنَا مِنْ أَمْرِنَا رَشَدًا (10)
Da de unge menn søkte tilflukt i hulen, sa sa de: «Herre, vis oss Din nade, og bered en god vei for oss ut av denne var situasjon!» |
فَضَرَبْنَا عَلَىٰ آذَانِهِمْ فِي الْكَهْفِ سِنِينَ عَدَدًا (11)
Sa slo Vi deres ører og gjorde dem bevisstløse mange ar i hulen |
ثُمَّ بَعَثْنَاهُمْ لِنَعْلَمَ أَيُّ الْحِزْبَيْنِ أَحْصَىٰ لِمَا لَبِثُوا أَمَدًا (12)
Derpa vekket Vi dem opp igjen, sa Vi kunne fa vite hvem som best kunne beregne tiden de hadde tilbrakt |
نَّحْنُ نَقُصُّ عَلَيْكَ نَبَأَهُم بِالْحَقِّ ۚ إِنَّهُمْ فِتْيَةٌ آمَنُوا بِرَبِّهِمْ وَزِدْنَاهُمْ هُدًى (13)
Vi skal i sannhet fortelle deg deres historie. De var unge menn som trodde pa sin Herre, og Vi gav dem ytterligere ledelse |
وَرَبَطْنَا عَلَىٰ قُلُوبِهِمْ إِذْ قَامُوا فَقَالُوا رَبُّنَا رَبُّ السَّمَاوَاتِ وَالْأَرْضِ لَن نَّدْعُوَ مِن دُونِهِ إِلَٰهًا ۖ لَّقَدْ قُلْنَا إِذًا شَطَطًا (14)
Vi befestet deres hjerter, da de reiste seg og sa: «Var Herre er himlenes og jordens Herre. Aldri vil vi pakalle en gud utenom Ham! I sa fall ville vi si det uhyrlige.» |
هَٰؤُلَاءِ قَوْمُنَا اتَّخَذُوا مِن دُونِهِ آلِهَةً ۖ لَّوْلَا يَأْتُونَ عَلَيْهِم بِسُلْطَانٍ بَيِّنٍ ۖ فَمَنْ أَظْلَمُ مِمَّنِ افْتَرَىٰ عَلَى اللَّهِ كَذِبًا (15)
Dette vart folk har lagt seg til guder utenom Ham. Kunne de enda legge frem klar autorisasjon for dem! Og hvem gjør større urett enn den som padikter Gud løgn |
وَإِذِ اعْتَزَلْتُمُوهُمْ وَمَا يَعْبُدُونَ إِلَّا اللَّهَ فَأْوُوا إِلَى الْكَهْفِ يَنشُرْ لَكُمْ رَبُّكُم مِّن رَّحْمَتِهِ وَيُهَيِّئْ لَكُم مِّنْ أَمْرِكُم مِّرْفَقًا (16)
Sa nar dere har brutt med dem og det de dyrker, sa søk tilflukt i hulen, og Herren vil sende Sin nade over dere og berede en praktisk løsning i deres situasjon |
۞ وَتَرَى الشَّمْسَ إِذَا طَلَعَت تَّزَاوَرُ عَن كَهْفِهِمْ ذَاتَ الْيَمِينِ وَإِذَا غَرَبَت تَّقْرِضُهُمْ ذَاتَ الشِّمَالِ وَهُمْ فِي فَجْوَةٍ مِّنْهُ ۚ ذَٰلِكَ مِنْ آيَاتِ اللَّهِ ۗ مَن يَهْدِ اللَّهُ فَهُوَ الْمُهْتَدِ ۖ وَمَن يُضْلِلْ فَلَن تَجِدَ لَهُ وَلِيًّا مُّرْشِدًا (17)
Du ville ha bemerket at nar solen stod opp, trakk den seg til høyre for hulen, og nar den gikk ned, holdt den seg til venstre for dem, mens de befant seg i omradet midt imellom. Dette hører til Guds jærtegn. Den Gud rettleder, er pa rett vei. Den Han lar seile sin egen sjø, for ham finner du aldri en rettledende hjelper |
وَتَحْسَبُهُمْ أَيْقَاظًا وَهُمْ رُقُودٌ ۚ وَنُقَلِّبُهُمْ ذَاتَ الْيَمِينِ وَذَاتَ الشِّمَالِ ۖ وَكَلْبُهُم بَاسِطٌ ذِرَاعَيْهِ بِالْوَصِيدِ ۚ لَوِ اطَّلَعْتَ عَلَيْهِمْ لَوَلَّيْتَ مِنْهُمْ فِرَارًا وَلَمُلِئْتَ مِنْهُمْ رُعْبًا (18)
Du ville holdt dem for vakne der de la og sov. Vi snudde dem over pa høyre side, og pa venstre, og hunden deres strakte sine ben ved inngangen. Om du hadde sett dem, ville du snudd og flyktet, fylt av skrekk for dem |
وَكَذَٰلِكَ بَعَثْنَاهُمْ لِيَتَسَاءَلُوا بَيْنَهُمْ ۚ قَالَ قَائِلٌ مِّنْهُمْ كَمْ لَبِثْتُمْ ۖ قَالُوا لَبِثْنَا يَوْمًا أَوْ بَعْضَ يَوْمٍ ۚ قَالُوا رَبُّكُمْ أَعْلَمُ بِمَا لَبِثْتُمْ فَابْعَثُوا أَحَدَكُم بِوَرِقِكُمْ هَٰذِهِ إِلَى الْمَدِينَةِ فَلْيَنظُرْ أَيُّهَا أَزْكَىٰ طَعَامًا فَلْيَأْتِكُم بِرِزْقٍ مِّنْهُ وَلْيَتَلَطَّفْ وَلَا يُشْعِرَنَّ بِكُمْ أَحَدًا (19)
Og Vi vekket dem opp, sa de kunne snakke med hverandre. En av dem sa: «Hvor lenge har vi vært her?» Og de andre svarte: «En dags tid, eller en del av en dag.» Og de fortsatte: «Herren vet best hvor lenge vi har vært her! Send en av oss av garde ned til byen med denne sølvmynten, og la ham undersøke hvem som har mest velegnet mat, og sa bringe oss forsyninger fra ham. Men han ma ga fintfølende til verks, og ikke røpe oss for noen |
إِنَّهُمْ إِن يَظْهَرُوا عَلَيْكُمْ يَرْجُمُوكُمْ أَوْ يُعِيدُوكُمْ فِي مِلَّتِهِمْ وَلَن تُفْلِحُوا إِذًا أَبَدًا (20)
For hvis de far tak i oss, vil de steinjage oss, eller bringe oss tilbake til sin religion, og da vil det aldri ga oss godt.» |
وَكَذَٰلِكَ أَعْثَرْنَا عَلَيْهِمْ لِيَعْلَمُوا أَنَّ وَعْدَ اللَّهِ حَقٌّ وَأَنَّ السَّاعَةَ لَا رَيْبَ فِيهَا إِذْ يَتَنَازَعُونَ بَيْنَهُمْ أَمْرَهُمْ ۖ فَقَالُوا ابْنُوا عَلَيْهِم بُنْيَانًا ۖ رَّبُّهُمْ أَعْلَمُ بِهِمْ ۚ قَالَ الَّذِينَ غَلَبُوا عَلَىٰ أَمْرِهِمْ لَنَتَّخِذَنَّ عَلَيْهِم مَّسْجِدًا (21)
Men allikevel lot Vi dem snuble over dem, sa de kunne fa vite at Guds løfte er sannhet, og at det ikke er tvil om timen. Da de tvistet seg imellom om deres sak, sa sa de: «Reis et hus over dem! Deres Herre kjenner dem meget godt!» De som gikk av med seieren i saken om dem, sa: «Vi skal sannelig lage et bedehus (moske) over dem!» |
سَيَقُولُونَ ثَلَاثَةٌ رَّابِعُهُمْ كَلْبُهُمْ وَيَقُولُونَ خَمْسَةٌ سَادِسُهُمْ كَلْبُهُمْ رَجْمًا بِالْغَيْبِ ۖ وَيَقُولُونَ سَبْعَةٌ وَثَامِنُهُمْ كَلْبُهُمْ ۚ قُل رَّبِّي أَعْلَمُ بِعِدَّتِهِم مَّا يَعْلَمُهُمْ إِلَّا قَلِيلٌ ۗ فَلَا تُمَارِ فِيهِمْ إِلَّا مِرَاءً ظَاهِرًا وَلَا تَسْتَفْتِ فِيهِم مِّنْهُمْ أَحَدًا (22)
Noen vil si at de var tre, og den fjerde av dem var hunden deres, andre at de var fem, og den sjette var hunden, idet de gjettet om skjulte ting. De sier ogsa syv, og at hunden deres var den attende. Si: «Herren kjenner best deres antall. Bare et fatall vet om dem.» Diskuter ikke om dem annet enn i forbifarten, og be ingen a uttale seg om dem |
وَلَا تَقُولَنَّ لِشَيْءٍ إِنِّي فَاعِلٌ ذَٰلِكَ غَدًا (23)
Si aldri om noen ting: «Dette vil jeg gjøre i morgen,» |
إِلَّا أَن يَشَاءَ اللَّهُ ۚ وَاذْكُر رَّبَّكَ إِذَا نَسِيتَ وَقُلْ عَسَىٰ أَن يَهْدِيَنِ رَبِّي لِأَقْرَبَ مِنْ هَٰذَا رَشَدًا (24)
uten: «– om Gud vil.» Kom Herren i hu nar du glemmer, og si: «Det kan være at Herren vil lede meg til noe som er det rette nærmere enn dette.» |
وَلَبِثُوا فِي كَهْفِهِمْ ثَلَاثَ مِائَةٍ سِنِينَ وَازْدَادُوا تِسْعًا (25)
De forble i hulen i tre hundre ar, og ni til |
قُلِ اللَّهُ أَعْلَمُ بِمَا لَبِثُوا ۖ لَهُ غَيْبُ السَّمَاوَاتِ وَالْأَرْضِ ۖ أَبْصِرْ بِهِ وَأَسْمِعْ ۚ مَا لَهُم مِّن دُونِهِ مِن وَلِيٍّ وَلَا يُشْرِكُ فِي حُكْمِهِ أَحَدًا (26)
Si: «Gud vet best hvor lenge de forble. Ham tilhører det skjulte i himlene og pa jord. Hvor godt Han ser! Hvor godt Han hører! Utenom Ham har de ingen som kan ta seg av deres sak! Han gir ingen del i Sitt styre!» |
وَاتْلُ مَا أُوحِيَ إِلَيْكَ مِن كِتَابِ رَبِّكَ ۖ لَا مُبَدِّلَ لِكَلِمَاتِهِ وَلَن تَجِدَ مِن دُونِهِ مُلْتَحَدًا (27)
Forkynn det som er blitt deg apenbart av Herrens bok. Ingen kan gjøre forandring i Hans ord! Du finner ingen tilflukt utenom Ham |
وَاصْبِرْ نَفْسَكَ مَعَ الَّذِينَ يَدْعُونَ رَبَّهُم بِالْغَدَاةِ وَالْعَشِيِّ يُرِيدُونَ وَجْهَهُ ۖ وَلَا تَعْدُ عَيْنَاكَ عَنْهُمْ تُرِيدُ زِينَةَ الْحَيَاةِ الدُّنْيَا ۖ وَلَا تُطِعْ مَنْ أَغْفَلْنَا قَلْبَهُ عَن ذِكْرِنَا وَاتَّبَعَ هَوَاهُ وَكَانَ أَمْرُهُ فُرُطًا (28)
Hold deg sammen med dem som pakaller Herren morgen og kveld, og søker Hans velbehag. La ikke ditt blikk vandre bort fra dem, idet du søker denne verdens glitter. Hør ikke etter noen, hvis hjerte Vi har gjort likegyldig med a komme Oss i hu, som retter seg etter egne lyster og lar det ga over grensen |
وَقُلِ الْحَقُّ مِن رَّبِّكُمْ ۖ فَمَن شَاءَ فَلْيُؤْمِن وَمَن شَاءَ فَلْيَكْفُرْ ۚ إِنَّا أَعْتَدْنَا لِلظَّالِمِينَ نَارًا أَحَاطَ بِهِمْ سُرَادِقُهَا ۚ وَإِن يَسْتَغِيثُوا يُغَاثُوا بِمَاءٍ كَالْمُهْلِ يَشْوِي الْوُجُوهَ ۚ بِئْسَ الشَّرَابُ وَسَاءَتْ مُرْتَفَقًا (29)
Si: «Sannheten kommer fra Herren! La den tro som vil, og den være vantro som vil!» Vi har beredt en Ild for de urettferdige, som omslutter dem som et telt. Nar de roper om vann, skal de fa vann som smeltet kobber, som skalder deres ansikter. For en forferdelig drikk! Og for en forferdelig rasteplass |
إِنَّ الَّذِينَ آمَنُوا وَعَمِلُوا الصَّالِحَاتِ إِنَّا لَا نُضِيعُ أَجْرَ مَنْ أَحْسَنَ عَمَلًا (30)
Men de som tror, og lever rettskaffent, sannelig, Vi lar ikke deres lønn ga tapt, som gjør det gode |
أُولَٰئِكَ لَهُمْ جَنَّاتُ عَدْنٍ تَجْرِي مِن تَحْتِهِمُ الْأَنْهَارُ يُحَلَّوْنَ فِيهَا مِنْ أَسَاوِرَ مِن ذَهَبٍ وَيَلْبَسُونَ ثِيَابًا خُضْرًا مِّن سُندُسٍ وَإِسْتَبْرَقٍ مُّتَّكِئِينَ فِيهَا عَلَى الْأَرَائِكِ ۚ نِعْمَ الثَّوَابُ وَحَسُنَتْ مُرْتَفَقًا (31)
Dem venter Edens haver, hvor bekker sildrer. Der vil de bli smykket med armband av gull, og far kle seg i grønne klær av silke og brokade. Der skal de ligge tilbakelenet pa hvileleier. For en herlig lønn! Og hvilken god rasteplass |
۞ وَاضْرِبْ لَهُم مَّثَلًا رَّجُلَيْنِ جَعَلْنَا لِأَحَدِهِمَا جَنَّتَيْنِ مِنْ أَعْنَابٍ وَحَفَفْنَاهُمَا بِنَخْلٍ وَجَعَلْنَا بَيْنَهُمَا زَرْعًا (32)
Lag en sammenligning for dem om to menn. En av dem gav Vi to vingarder, og omgav dem med palmer med kornakrer iblant |
كِلْتَا الْجَنَّتَيْنِ آتَتْ أُكُلَهَا وَلَمْ تَظْلِم مِّنْهُ شَيْئًا ۚ وَفَجَّرْنَا خِلَالَهُمَا نَهَرًا (33)
Begge vingarder bar frukt, og skuffet ikke pa noen mate. Gjennom dem hadde Vi latt en bekk strømme |
وَكَانَ لَهُ ثَمَرٌ فَقَالَ لِصَاحِبِهِ وَهُوَ يُحَاوِرُهُ أَنَا أَكْثَرُ مِنكَ مَالًا وَأَعَزُّ نَفَرًا (34)
og han fikk rik høst. Da sa han til sin nabo, mens de snakket sammen: «Jeg er mer velstaende enn du, og sterkere med hensyn til husfolk!» |
وَدَخَلَ جَنَّتَهُ وَهُوَ ظَالِمٌ لِّنَفْسِهِ قَالَ مَا أَظُنُّ أَن تَبِيدَ هَٰذِهِ أَبَدًا (35)
Og han gikk inn i haven sin, og gjorde en urett som slo tilbake pa ham selv, idet han sa: «Jeg tror ikke dette noen gang vil forga |
وَمَا أَظُنُّ السَّاعَةَ قَائِمَةً وَلَئِن رُّدِدتُّ إِلَىٰ رَبِّي لَأَجِدَنَّ خَيْرًا مِّنْهَا مُنقَلَبًا (36)
Jeg tror heller ikke at timen inntreffer. Og om jeg bringes tilbake til Herren, sa vil jeg nok finne et bedre oppholdssted enn denne haven!» |
قَالَ لَهُ صَاحِبُهُ وَهُوَ يُحَاوِرُهُ أَكَفَرْتَ بِالَّذِي خَلَقَكَ مِن تُرَابٍ ثُمَّ مِن نُّطْفَةٍ ثُمَّ سَوَّاكَ رَجُلًا (37)
Hans nabo sa til ham, mens de snakket sammen: «Fornekter du Ham, som har skapt deg av jord, sa av en sæddrape og sa formet deg til et menneske |
لَّٰكِنَّا هُوَ اللَّهُ رَبِّي وَلَا أُشْرِكُ بِرَبِّي أَحَدًا (38)
Men jeg derimot, Han er Gud, min Herre! Og jeg setter ingen ved Herrens side |
وَلَوْلَا إِذْ دَخَلْتَ جَنَّتَكَ قُلْتَ مَا شَاءَ اللَّهُ لَا قُوَّةَ إِلَّا بِاللَّهِ ۚ إِن تَرَنِ أَنَا أَقَلَّ مِنكَ مَالًا وَوَلَدًا (39)
Hvorfor sa du ikke da du gikk inn i haven din: ’Som Gud vil! Det finnes ingen makt, unntatt hos Gud?’ Om du mener at jeg er mindre enn deg i gods og avkom |
فَعَسَىٰ رَبِّي أَن يُؤْتِيَنِ خَيْرًا مِّن جَنَّتِكَ وَيُرْسِلَ عَلَيْهَا حُسْبَانًا مِّنَ السَّمَاءِ فَتُصْبِحَ صَعِيدًا زَلَقًا (40)
sa vil kanskje Herren gi meg noe som er bedre enn haven din. Og kanskje Han sender over den en avregning fra himmelen, sa haven din blir til en øde myr |
أَوْ يُصْبِحَ مَاؤُهَا غَوْرًا فَلَن تَسْتَطِيعَ لَهُ طَلَبًا (41)
eller at vannet der synker i jorden sa du aldri kan finne det igjen.» |
وَأُحِيطَ بِثَمَرِهِ فَأَصْبَحَ يُقَلِّبُ كَفَّيْهِ عَلَىٰ مَا أَنفَقَ فِيهَا وَهِيَ خَاوِيَةٌ عَلَىٰ عُرُوشِهَا وَيَقُولُ يَا لَيْتَنِي لَمْ أُشْرِكْ بِرَبِّي أَحَدًا (42)
Sa ble hans frukthøst tilintetgjort, og om morgenen vred han sine hender over alt han hadde lagt ut pa den, der na alt la over ende, og han sa: «Hadde jeg bare ikke satt noe pa linje med Herren!» |
وَلَمْ تَكُن لَّهُ فِئَةٌ يَنصُرُونَهُ مِن دُونِ اللَّهِ وَمَا كَانَ مُنتَصِرًا (43)
Han hadde intet husfolk som kunne hjelpe ham istedenfor Gud, og han kunne ikke hjelpe seg |
هُنَالِكَ الْوَلَايَةُ لِلَّهِ الْحَقِّ ۚ هُوَ خَيْرٌ ثَوَابًا وَخَيْرٌ عُقْبًا (44)
I et slikt tilfelle finnes hjelp og beskyttelse bare hos Gud, den Sanne. Han gir best belønning og best resultat |
وَاضْرِبْ لَهُم مَّثَلَ الْحَيَاةِ الدُّنْيَا كَمَاءٍ أَنزَلْنَاهُ مِنَ السَّمَاءِ فَاخْتَلَطَ بِهِ نَبَاتُ الْأَرْضِ فَأَصْبَحَ هَشِيمًا تَذْرُوهُ الرِّيَاحُ ۗ وَكَانَ اللَّهُ عَلَىٰ كُلِّ شَيْءٍ مُّقْتَدِرًا (45)
Lag en sammenligning for dem om livet pa jorden. Det er som vann som Vi sender ned fra oven, og som jordens vegetasjon blander seg med. Sa blir den til tørre stra, som spres for vinden. Gud evner alle ting |
الْمَالُ وَالْبَنُونَ زِينَةُ الْحَيَاةِ الدُّنْيَا ۖ وَالْبَاقِيَاتُ الصَّالِحَاتُ خَيْرٌ عِندَ رَبِّكَ ثَوَابًا وَخَيْرٌ أَمَلًا (46)
Eiendom og barn er en pryd for det jordiske liv. Men det som varer, de rettferdige gjerninger, gir bedre belønning hos Herren og bedre hap |
وَيَوْمَ نُسَيِّرُ الْجِبَالَ وَتَرَى الْأَرْضَ بَارِزَةً وَحَشَرْنَاهُمْ فَلَمْ نُغَادِرْ مِنْهُمْ أَحَدًا (47)
En dag setter Vi fjellene i bevegelse, og du ser all jorden tre frem. Vi vil samle dem, og ikke la en eneste tilbake |
وَعُرِضُوا عَلَىٰ رَبِّكَ صَفًّا لَّقَدْ جِئْتُمُونَا كَمَا خَلَقْنَاكُمْ أَوَّلَ مَرَّةٍ ۚ بَلْ زَعَمْتُمْ أَلَّن نَّجْعَلَ لَكُم مَّوْعِدًا (48)
De vil bli fremstilt for sin Herre rekkevis. «Na er dere kommet til oss, slik Vi skapte dere første gang! Men dere pastod at Vi aldri kunne fastsette en bestemt tid for dere.» |
وَوُضِعَ الْكِتَابُ فَتَرَى الْمُجْرِمِينَ مُشْفِقِينَ مِمَّا فِيهِ وَيَقُولُونَ يَا وَيْلَتَنَا مَالِ هَٰذَا الْكِتَابِ لَا يُغَادِرُ صَغِيرَةً وَلَا كَبِيرَةً إِلَّا أَحْصَاهَا ۚ وَوَجَدُوا مَا عَمِلُوا حَاضِرًا ۗ وَلَا يَظْلِمُ رَبُّكَ أَحَدًا (49)
Og Boken legges frem. Du ser at synderne er engstelige for dens innhold, og de sier: «Trøste oss, hva er vel dette for bok? Den utelater verken stort eller lite, men regner opp alt.» De finner alt de har gjort til stede. Herren gjør ingen urett |
وَإِذْ قُلْنَا لِلْمَلَائِكَةِ اسْجُدُوا لِآدَمَ فَسَجَدُوا إِلَّا إِبْلِيسَ كَانَ مِنَ الْجِنِّ فَفَسَقَ عَنْ أَمْرِ رَبِّهِ ۗ أَفَتَتَّخِذُونَهُ وَذُرِّيَّتَهُ أَوْلِيَاءَ مِن دُونِي وَهُمْ لَكُمْ عَدُوٌّ ۚ بِئْسَ لِلظَّالِمِينَ بَدَلًا (50)
Og Vi sa til englene: «Fall ned for Adam!» Og de kastet seg alle ned unntatt Iblis. Han hørte til dsjinnene, og han forsyndet seg mot Herrens befaling. Vil dere da ta ham og hans avkom til venner fremfor Meg. De som er deres fiender? Et sørgelig bytte for de urettferdige |
۞ مَّا أَشْهَدتُّهُمْ خَلْقَ السَّمَاوَاتِ وَالْأَرْضِ وَلَا خَلْقَ أَنفُسِهِمْ وَمَا كُنتُ مُتَّخِذَ الْمُضِلِّينَ عَضُدًا (51)
Jeg har ikke bedt dem avgi vitnemal om himlenes og jordens skapelse, og heller ikke deres egen. Jeg tar ikke slike som villeder folk til støtte |
وَيَوْمَ يَقُولُ نَادُوا شُرَكَائِيَ الَّذِينَ زَعَمْتُمْ فَدَعَوْهُمْ فَلَمْ يَسْتَجِيبُوا لَهُمْ وَجَعَلْنَا بَيْنَهُم مَّوْبِقًا (52)
En dag sier Han: «Kall frem Mine medguder som dere snakket om.» Og de kaller pa dem, men de hører ikke pa dem. Vi lager en avgrunn mellom dem |
وَرَأَى الْمُجْرِمُونَ النَّارَ فَظَنُّوا أَنَّهُم مُّوَاقِعُوهَا وَلَمْ يَجِدُوا عَنْهَا مَصْرِفًا (53)
Sa far synderne se Ilden, og de skjønner at de skal falle ned i den, og finner ingen utvei til a vri seg unna |
وَلَقَدْ صَرَّفْنَا فِي هَٰذَا الْقُرْآنِ لِلنَّاسِ مِن كُلِّ مَثَلٍ ۚ وَكَانَ الْإِنسَانُ أَكْثَرَ شَيْءٍ جَدَلًا (54)
Vi har snudd og vendt pa allslags sammenligninger for folk i denne Koran. Mennesket er det mest kranglevorne av alt |
وَمَا مَنَعَ النَّاسَ أَن يُؤْمِنُوا إِذْ جَاءَهُمُ الْهُدَىٰ وَيَسْتَغْفِرُوا رَبَّهُمْ إِلَّا أَن تَأْتِيَهُمْ سُنَّةُ الْأَوَّلِينَ أَوْ يَأْتِيَهُمُ الْعَذَابُ قُبُلًا (55)
Intet annet avholdt menneskene fra a tro da ledelsen kom til dem, og fra a be Herren om tilgivelse, enn deres manglende tro pa at henfarne slekters skjebne kunne ramme dem, eller at de kunne sta ansikt til ansikt med straffen |
وَمَا نُرْسِلُ الْمُرْسَلِينَ إِلَّا مُبَشِّرِينَ وَمُنذِرِينَ ۚ وَيُجَادِلُ الَّذِينَ كَفَرُوا بِالْبَاطِلِ لِيُدْحِضُوا بِهِ الْحَقَّ ۖ وَاتَّخَذُوا آيَاتِي وَمَا أُنذِرُوا هُزُوًا (56)
Vi sender Vare sendebud som overbringere av gledesbudskap og advarsler. Men de vantro motsier dem med tomme ord, for derved a nedkjempe sannheten. De driver ap med Mitt ord, og det de er advart mot |
وَمَنْ أَظْلَمُ مِمَّن ذُكِّرَ بِآيَاتِ رَبِّهِ فَأَعْرَضَ عَنْهَا وَنَسِيَ مَا قَدَّمَتْ يَدَاهُ ۚ إِنَّا جَعَلْنَا عَلَىٰ قُلُوبِهِمْ أَكِنَّةً أَن يَفْقَهُوهُ وَفِي آذَانِهِمْ وَقْرًا ۖ وَإِن تَدْعُهُمْ إِلَى الْهُدَىٰ فَلَن يَهْتَدُوا إِذًا أَبَدًا (57)
Hvem gjør større urett enn den som paminnes om Herrens ord, og vender seg bort fra det, og glemmer hva han har sendt i forveien til regnskapet? Sannelig, vi har lagt et dekke over deres hjerter sa de intet forstar, og tunghørthet i deres ører. Om du kaller dem til ledelsen, vil de aldri finne rett vei |
وَرَبُّكَ الْغَفُورُ ذُو الرَّحْمَةِ ۖ لَوْ يُؤَاخِذُهُم بِمَا كَسَبُوا لَعَجَّلَ لَهُمُ الْعَذَابَ ۚ بَل لَّهُم مَّوْعِدٌ لَّن يَجِدُوا مِن دُونِهِ مَوْئِلًا (58)
Men Herren er den Ettergivende, full av nade. Ville Han ta dem fatt for det de fortjente, sa paskyndet Han straffen for dem. Men de har sin bestemte tid, og den kan de ikke komme unna |
وَتِلْكَ الْقُرَىٰ أَهْلَكْنَاهُمْ لَمَّا ظَلَمُوا وَجَعَلْنَا لِمَهْلِكِهِم مَّوْعِدًا (59)
Disse byene lot Vi forga da de gjorde urett. Vi satte en bestemt tid for deres undergang |
وَإِذْ قَالَ مُوسَىٰ لِفَتَاهُ لَا أَبْرَحُ حَتَّىٰ أَبْلُغَ مَجْمَعَ الْبَحْرَيْنِ أَوْ أَمْضِيَ حُقُبًا (60)
En gang sa Moses til sin tjener: «Jeg gir ikke opp før jeg nar dit hvor de to hav møtes, om jeg enn skal vandre i det uendelige!» |
فَلَمَّا بَلَغَا مَجْمَعَ بَيْنِهِمَا نَسِيَا حُوتَهُمَا فَاتَّخَذَ سَبِيلَهُ فِي الْبَحْرِ سَرَبًا (61)
Da de nadde møtestedet, glemte de fisken sin, og den drog sin vei ut i havet fri og frank |
فَلَمَّا جَاوَزَا قَالَ لِفَتَاهُ آتِنَا غَدَاءَنَا لَقَدْ لَقِينَا مِن سَفَرِنَا هَٰذَا نَصَبًا (62)
Da de var kommet videre, sa han til tjeneren: «Ta frem maten var! Vi har sannelig hatt slit pa denne reisen var!» |
قَالَ أَرَأَيْتَ إِذْ أَوَيْنَا إِلَى الصَّخْرَةِ فَإِنِّي نَسِيتُ الْحُوتَ وَمَا أَنسَانِيهُ إِلَّا الشَّيْطَانُ أَنْ أَذْكُرَهُ ۚ وَاتَّخَذَ سَبِيلَهُ فِي الْبَحْرِ عَجَبًا (63)
Og han svarte: «Hva synes du om dette! Da vi rastet ved fjellet, sa glemte jeg fisken, det var Satan som fikk meg til a glemme sa jeg ikke husket pa den, og den tok veien til havet pa en underfull mate!» |
قَالَ ذَٰلِكَ مَا كُنَّا نَبْغِ ۚ فَارْتَدَّا عَلَىٰ آثَارِهِمَا قَصَصًا (64)
Da sa Moses: «Det var dette vi var ute etter.» Og de snudde og gikk tilbake samme vei som de kom |
فَوَجَدَا عَبْدًا مِّنْ عِبَادِنَا آتَيْنَاهُ رَحْمَةً مِّنْ عِندِنَا وَعَلَّمْنَاهُ مِن لَّدُنَّا عِلْمًا (65)
Sa kom de over en av Vare tjenere som Vi hadde vist Var nade og undervist i Var visdom |
قَالَ لَهُ مُوسَىٰ هَلْ أَتَّبِعُكَ عَلَىٰ أَن تُعَلِّمَنِ مِمَّا عُلِّمْتَ رُشْدًا (66)
Moses sa til ham: «Ma jeg fa følge deg, sa du kan lære meg det du selv er blitt lært om a leve rett?» |
قَالَ إِنَّكَ لَن تَسْتَطِيعَ مَعِيَ صَبْرًا (67)
Og han svarte: «Du vil nok ikke kunne bære over med meg i talmod |
وَكَيْفَ تَصْبِرُ عَلَىٰ مَا لَمْ تُحِطْ بِهِ خُبْرًا (68)
Og hvordan skulle du vel kunne bære med talmod noe som du ikke kan gripe med din kunnskap?» |
قَالَ سَتَجِدُنِي إِن شَاءَ اللَّهُ صَابِرًا وَلَا أَعْصِي لَكَ أَمْرًا (69)
Da sa han: «Du vil finne meg talmodig, sa sant Gud vil, og jeg vil ikke sette meg opp mot deg i noe.» |
قَالَ فَإِنِ اتَّبَعْتَنِي فَلَا تَسْأَلْنِي عَن شَيْءٍ حَتَّىٰ أُحْدِثَ لَكَ مِنْهُ ذِكْرًا (70)
Han svarte: «Hvis du sa følger meg, spør meg ikke om noe, før jeg selv begynner a snakke om det til deg.» |
فَانطَلَقَا حَتَّىٰ إِذَا رَكِبَا فِي السَّفِينَةِ خَرَقَهَا ۖ قَالَ أَخَرَقْتَهَا لِتُغْرِقَ أَهْلَهَا لَقَدْ جِئْتَ شَيْئًا إِمْرًا (71)
Sa gav de seg i vei, inntil de kom om bord i en bat, og han slo hull i den. Moses sa: «Slo du hull i den for a drukne alle om bord? Du har i sannhet gjort en skrekkelig ting!» |
قَالَ أَلَمْ أَقُلْ إِنَّكَ لَن تَسْتَطِيعَ مَعِيَ صَبْرًا (72)
Han svarte: «Var det ikke det jeg sa, at du aldri vil kunne bære over med meg i talmod?» |
قَالَ لَا تُؤَاخِذْنِي بِمَا نَسِيتُ وَلَا تُرْهِقْنِي مِنْ أَمْرِي عُسْرًا (73)
Da sa Moses: «Ta meg ikke fatt fordi jeg glemte, og gjør det ikke for vanskelig for meg.» |
فَانطَلَقَا حَتَّىٰ إِذَا لَقِيَا غُلَامًا فَقَتَلَهُ قَالَ أَقَتَلْتَ نَفْسًا زَكِيَّةً بِغَيْرِ نَفْسٍ لَّقَدْ جِئْتَ شَيْئًا نُّكْرًا (74)
Sa gikk de videre til de møtte en ung mann, og han drepte ham. Da sa Moses: «Har du drept et uskyldig menneske, uten at det er tale om blodhevn? Du har sannelig gjort en forferdelig ting!» |
۞ قَالَ أَلَمْ أَقُل لَّكَ إِنَّكَ لَن تَسْتَطِيعَ مَعِيَ صَبْرًا (75)
Han svarte: «Var det ikke det jeg sa, at du aldri vil kunne bære over med meg i talmod?» |
قَالَ إِن سَأَلْتُكَ عَن شَيْءٍ بَعْدَهَا فَلَا تُصَاحِبْنِي ۖ قَدْ بَلَغْتَ مِن لَّدُنِّي عُذْرًا (76)
Da sa Moses: «Om jeg heretter spør deg om noe, sa hold ikke følge med meg mer. Du har min unnskyldning.» |
فَانطَلَقَا حَتَّىٰ إِذَا أَتَيَا أَهْلَ قَرْيَةٍ اسْتَطْعَمَا أَهْلَهَا فَأَبَوْا أَن يُضَيِّفُوهُمَا فَوَجَدَا فِيهَا جِدَارًا يُرِيدُ أَن يَنقَضَّ فَأَقَامَهُ ۖ قَالَ لَوْ شِئْتَ لَتَّخَذْتَ عَلَيْهِ أَجْرًا (77)
Sa gikk de videre til de kom til noen landsbyboere, som de bad om mat. Men de nektet a yte dem gjestfrihet. Her kom de over en mur som var i ferd med a falle ned, og han rettet den opp. Da sa Moses: «Om du hadde villet, kunne du fatt lønn for dette.» |
قَالَ هَٰذَا فِرَاقُ بَيْنِي وَبَيْنِكَ ۚ سَأُنَبِّئُكَ بِتَأْوِيلِ مَا لَمْ تَسْتَطِع عَّلَيْهِ صَبْرًا (78)
Men da svarte han: «Dette blir avskjeden mellom oss! Men jeg vil fortelle deg betydningen av det du ikke greide a bære med talmod |
أَمَّا السَّفِينَةُ فَكَانَتْ لِمَسَاكِينَ يَعْمَلُونَ فِي الْبَحْرِ فَأَرَدتُّ أَنْ أَعِيبَهَا وَكَانَ وَرَاءَهُم مَّلِكٌ يَأْخُذُ كُلَّ سَفِينَةٍ غَصْبًا (79)
Hva fartøyet angar, sa tilhørte dette fattige folk, som arbeidet pa havet. Jeg ville beskadige det, for en konge var etter dem, som tok alle bater med vold |
وَأَمَّا الْغُلَامُ فَكَانَ أَبَوَاهُ مُؤْمِنَيْنِ فَخَشِينَا أَن يُرْهِقَهُمَا طُغْيَانًا وَكُفْرًا (80)
Hva den unge mann angar, sa var hans foreldre troende, og vi fryktet at han ville paføre dem oppsetsighet og vantro |
فَأَرَدْنَا أَن يُبْدِلَهُمَا رَبُّهُمَا خَيْرًا مِّنْهُ زَكَاةً وَأَقْرَبَ رُحْمًا (81)
Og vi ønsket at Herren skulle gi dem en frommere og mer familiekjær sønn i hans sted |
وَأَمَّا الْجِدَارُ فَكَانَ لِغُلَامَيْنِ يَتِيمَيْنِ فِي الْمَدِينَةِ وَكَانَ تَحْتَهُ كَنزٌ لَّهُمَا وَكَانَ أَبُوهُمَا صَالِحًا فَأَرَادَ رَبُّكَ أَن يَبْلُغَا أَشُدَّهُمَا وَيَسْتَخْرِجَا كَنزَهُمَا رَحْمَةً مِّن رَّبِّكَ ۚ وَمَا فَعَلْتُهُ عَنْ أَمْرِي ۚ ذَٰلِكَ تَأْوِيلُ مَا لَمْ تَسْطِع عَّلَيْهِ صَبْرًا (82)
Hva muren angar, sa tilhørte den to foreldreløse gutter i byen. Under den var en skatt til dem. Deres far var rettskaffen. Og Herren ville at de skulle na moden alder, og sa grave frem skatten sin som en nadegave fra Herren. Jeg gjorde ikke dette pa egen hand. Dette er betydningen av det du ikke greide a bære med talmod.» |
وَيَسْأَلُونَكَ عَن ذِي الْقَرْنَيْنِ ۖ قُلْ سَأَتْلُو عَلَيْكُم مِّنْهُ ذِكْرًا (83)
Folk spør deg om Dhul-Qarnayn. Si: «Jeg vil fremføre for dere en fortelling om ham.» |
إِنَّا مَكَّنَّا لَهُ فِي الْأَرْضِ وَآتَيْنَاهُ مِن كُلِّ شَيْءٍ سَبَبًا (84)
Vi gav ham makt pa jorden, og apnet en utvei for ham til alt |
فَأَتْبَعَ سَبَبًا (85)
Og han slo inn pa en vei |
حَتَّىٰ إِذَا بَلَغَ مَغْرِبَ الشَّمْسِ وَجَدَهَا تَغْرُبُ فِي عَيْنٍ حَمِئَةٍ وَوَجَدَ عِندَهَا قَوْمًا ۗ قُلْنَا يَا ذَا الْقَرْنَيْنِ إِمَّا أَن تُعَذِّبَ وَإِمَّا أَن تَتَّخِذَ فِيهِمْ حُسْنًا (86)
til han kom dit solen gar ned. Han fant at den gikk ned i et gjørmete vannhull, og et folk som bodde ved det. Vi sa: «Dhul-Qarnayn, enten far du avstraffe dem, eller du far vise dem godhet.» |
قَالَ أَمَّا مَن ظَلَمَ فَسَوْفَ نُعَذِّبُهُ ثُمَّ يُرَدُّ إِلَىٰ رَبِّهِ فَيُعَذِّبُهُ عَذَابًا نُّكْرًا (87)
Og han svarte: «Den som gjør det onde, vil vi avstraffe. Sa vil han bringes tilbake til sin Herre, og Han vil gi ham en svær straff |
وَأَمَّا مَنْ آمَنَ وَعَمِلَ صَالِحًا فَلَهُ جَزَاءً الْحُسْنَىٰ ۖ وَسَنَقُولُ لَهُ مِنْ أَمْرِنَا يُسْرًا (88)
Men den som tror og gjør det rette, kan vente det beste til gjengjeld, og vi vil behandle ham pa en rimelig mate.» |
ثُمَّ أَتْبَعَ سَبَبًا (89)
Og han slo inn pa en annen vei |
حَتَّىٰ إِذَا بَلَغَ مَطْلِعَ الشَّمْسِ وَجَدَهَا تَطْلُعُ عَلَىٰ قَوْمٍ لَّمْ نَجْعَل لَّهُم مِّن دُونِهَا سِتْرًا (90)
til han kom dit solen star opp. Han fant at den gikk opp over et folk som Vi ikke hadde gitt noen beskyttelse mot den |
كَذَٰلِكَ وَقَدْ أَحَطْنَا بِمَا لَدَيْهِ خُبْرًا (91)
Slik var det. Vi visste vel hvordan det var fatt med ham |
ثُمَّ أَتْبَعَ سَبَبًا (92)
Og han slo inn pa en annen vei |
حَتَّىٰ إِذَا بَلَغَ بَيْنَ السَّدَّيْنِ وَجَدَ مِن دُونِهِمَا قَوْمًا لَّا يَكَادُونَ يَفْقَهُونَ قَوْلًا (93)
til han kom mellom de to fjell. Han fant et folk som bodde ved deres fot, som nesten ikke kunne forsta det som ble sagt |
قَالُوا يَا ذَا الْقَرْنَيْنِ إِنَّ يَأْجُوجَ وَمَأْجُوجَ مُفْسِدُونَ فِي الْأَرْضِ فَهَلْ نَجْعَلُ لَكَ خَرْجًا عَلَىٰ أَن تَجْعَلَ بَيْنَنَا وَبَيْنَهُمْ سَدًّا (94)
De sa: «Dhul-Qarnayn! Gog og Magog lager ufred og fordervelse i landet. Hva om vi betaler deg tributt, mot at du bygger en voll mellom oss og dem?» |
قَالَ مَا مَكَّنِّي فِيهِ رَبِّي خَيْرٌ فَأَعِينُونِي بِقُوَّةٍ أَجْعَلْ بَيْنَكُمْ وَبَيْنَهُمْ رَدْمًا (95)
Han svarte: «Den makt min Herre har gitt meg er mer verdt enn penger! Men hvis dere yter god hjelp, skal jeg bygge en mur mellom dere og dem |
آتُونِي زُبَرَ الْحَدِيدِ ۖ حَتَّىٰ إِذَا سَاوَىٰ بَيْنَ الصَّدَفَيْنِ قَالَ انفُخُوا ۖ حَتَّىٰ إِذَا جَعَلَهُ نَارًا قَالَ آتُونِي أُفْرِغْ عَلَيْهِ قِطْرًا (96)
Bring meg jernbarrer!» Da han hadde fylt opp mellom de to fjellsider, sa han: «Blas!» Da alt var glødende, sa han: «Kom med flytende metall som jeg kan tømme over det!» |
فَمَا اسْطَاعُوا أَن يَظْهَرُوهُ وَمَا اسْتَطَاعُوا لَهُ نَقْبًا (97)
Na var de ute av stand til a komme over den, og de greide heller ikke a bryte gjennom |
قَالَ هَٰذَا رَحْمَةٌ مِّن رَّبِّي ۖ فَإِذَا جَاءَ وَعْدُ رَبِّي جَعَلَهُ دَكَّاءَ ۖ وَكَانَ وَعْدُ رَبِّي حَقًّا (98)
Og han sa: «Dette er en nadesbevisning fra Herren. Men nar Herrens løfte – dommedag – realiseres, vil Han jevne den. Herrens løfte er sannhet |
۞ وَتَرَكْنَا بَعْضَهُمْ يَوْمَئِذٍ يَمُوجُ فِي بَعْضٍ ۖ وَنُفِخَ فِي الصُّورِ فَجَمَعْنَاهُمْ جَمْعًا (99)
Denne dag vil Vi la dem bølge hit og dit. Det blir støtt i trompeten, og Vi samler dem inn alle sammen |
وَعَرَضْنَا جَهَنَّمَ يَوْمَئِذٍ لِّلْكَافِرِينَ عَرْضًا (100)
De vantro vil denne dag bli stilt overfor helvete |
الَّذِينَ كَانَتْ أَعْيُنُهُمْ فِي غِطَاءٍ عَن ذِكْرِي وَكَانُوا لَا يَسْتَطِيعُونَ سَمْعًا (101)
de, hvis øyne var lukket mot Min formaning, som intet kunne høre |
أَفَحَسِبَ الَّذِينَ كَفَرُوا أَن يَتَّخِذُوا عِبَادِي مِن دُونِي أَوْلِيَاءَ ۚ إِنَّا أَعْتَدْنَا جَهَنَّمَ لِلْكَافِرِينَ نُزُلًا (102)
Tror de vantro at de kan legge sin sak i Mine tjeneres hand, fremfor Min? Vi har gjort i stand helvete til rastested for de vantro |
قُلْ هَلْ نُنَبِّئُكُم بِالْأَخْسَرِينَ أَعْمَالًا (103)
Si: «Skal vi fortelle dere om dem som kommer mest til kort med sin innsats |
الَّذِينَ ضَلَّ سَعْيُهُمْ فِي الْحَيَاةِ الدُّنْيَا وَهُمْ يَحْسَبُونَ أَنَّهُمْ يُحْسِنُونَ صُنْعًا (104)
Hvis møye er feilrettet i jordelivet, mens de mener at de handler rett vel?» |
أُولَٰئِكَ الَّذِينَ كَفَرُوا بِآيَاتِ رَبِّهِمْ وَلِقَائِهِ فَحَبِطَتْ أَعْمَالُهُمْ فَلَا نُقِيمُ لَهُمْ يَوْمَ الْقِيَامَةِ وَزْنًا (105)
Det er de som fornekter Herrens ord, og møtet med Ham. Deres gjerninger er uten verdi, Vi tillegger dem ingen vekt pa oppstandelsens dag |
ذَٰلِكَ جَزَاؤُهُمْ جَهَنَّمُ بِمَا كَفَرُوا وَاتَّخَذُوا آيَاتِي وَرُسُلِي هُزُوًا (106)
Helvete er deres belønning, fordi de var vantro og drev ap med Mitt ord og Mine sendebud |
إِنَّ الَّذِينَ آمَنُوا وَعَمِلُوا الصَّالِحَاتِ كَانَتْ لَهُمْ جَنَّاتُ الْفِرْدَوْسِ نُزُلًا (107)
Men de som tror og lever rettskaffent, dem venter paradisets haver som rastested |
خَالِدِينَ فِيهَا لَا يَبْغُونَ عَنْهَا حِوَلًا (108)
og der skal de være og bli, og ingen forandring vil de ønske |
قُل لَّوْ كَانَ الْبَحْرُ مِدَادًا لِّكَلِمَاتِ رَبِّي لَنَفِدَ الْبَحْرُ قَبْلَ أَن تَنفَدَ كَلِمَاتُ رَبِّي وَلَوْ جِئْنَا بِمِثْلِهِ مَدَدًا (109)
Si: «Om havet var blekk til Herrens ord, ville det være uttømt før Herrens ord var uttømt, selv om vi hjalp pa med like meget til!» |
قُلْ إِنَّمَا أَنَا بَشَرٌ مِّثْلُكُمْ يُوحَىٰ إِلَيَّ أَنَّمَا إِلَٰهُكُمْ إِلَٰهٌ وَاحِدٌ ۖ فَمَن كَانَ يَرْجُو لِقَاءَ رَبِّهِ فَلْيَعْمَلْ عَمَلًا صَالِحًا وَلَا يُشْرِكْ بِعِبَادَةِ رَبِّهِ أَحَدًا (110)
Si: «Jeg er bare et vanlig menneske, som dere. Men meg er apenbart at Gud er en Gud. Sa la dem som haper a møte sin Herre, gjøre det som rett er, og ikke forbinde med sin dyrkelse av Herren noen annen!» |
