| عَبَسَ وَتَوَلَّىٰ (1) Han rynket pannen og vendte seg bort |
| أَن جَاءَهُ الْأَعْمَىٰ (2) fordi den blinde kom til ham |
| وَمَا يُدْرِيكَ لَعَلَّهُ يَزَّكَّىٰ (3) Men hva vet du, kanskje vil han rense seg |
| أَوْ يَذَّكَّرُ فَتَنفَعَهُ الذِّكْرَىٰ (4) eller komme til ettertanke, sa formaningen kan være til gagn for ham |
| أَمَّا مَنِ اسْتَغْنَىٰ (5) Men den som er seg selv nok |
| فَأَنتَ لَهُ تَصَدَّىٰ (6) ham tar du vel imot |
| وَمَا عَلَيْكَ أَلَّا يَزَّكَّىٰ (7) skjønt det er ikke ditt ansvar om han ikke renser seg |
| وَأَمَّا مَن جَاءَكَ يَسْعَىٰ (8) Men den som kommer til deg full av iver |
| وَهُوَ يَخْشَىٰ (9) og frykt |
| فَأَنتَ عَنْهُ تَلَهَّىٰ (10) ham overser du |
| كَلَّا إِنَّهَا تَذْكِرَةٌ (11) Nei sannelig, dette er en paminnelse |
| فَمَن شَاءَ ذَكَرَهُ (12) og den som vil, legger seg den pa minne |
| فِي صُحُفٍ مُّكَرَّمَةٍ (13) pa ærverdige blad |
| مَّرْفُوعَةٍ مُّطَهَّرَةٍ (14) opphøyde og rene |
| بِأَيْدِي سَفَرَةٍ (15) ved skriveres hender |
| كِرَامٍ بَرَرَةٍ (16) edle og fromme |
| قُتِلَ الْإِنسَانُ مَا أَكْفَرَهُ (17) Død over mennesket! Hvor utakknemlig han er |
| مِنْ أَيِّ شَيْءٍ خَلَقَهُ (18) Av hva har Han vel skapt ham |
| مِن نُّطْفَةٍ خَلَقَهُ فَقَدَّرَهُ (19) Av en sæddrape har Han skapt ham, og sa fastsatt rammen for ham |
| ثُمَّ السَّبِيلَ يَسَّرَهُ (20) Derpa har Han lagt til rette hans vei |
| ثُمَّ أَمَاتَهُ فَأَقْبَرَهُ (21) Sa lar Han ham dø og bringer ham i graven |
| ثُمَّ إِذَا شَاءَ أَنشَرَهُ (22) Derpa, nar Han vil, gjenoppvekker Han ham |
| كَلَّا لَمَّا يَقْضِ مَا أَمَرَهُ (23) Nei, sannelig, han har ikke utført det Han pala ham |
| فَلْيَنظُرِ الْإِنسَانُ إِلَىٰ طَعَامِهِ (24) Sa la da mennesket betrakte sin føde |
| أَنَّا صَبَبْنَا الْمَاءَ صَبًّا (25) Vi har latt vannet strømme rikelig |
| ثُمَّ شَقَقْنَا الْأَرْضَ شَقًّا (26) og sa laget Vi sma sprekker i jorden |
| فَأَنبَتْنَا فِيهَا حَبًّا (27) Og i dem har Vi latt korn vokse |
| وَعِنَبًا وَقَضْبًا (28) og vinstokker og grønnsaker |
| وَزَيْتُونًا وَنَخْلًا (29) oliven og palmer |
| وَحَدَائِقَ غُلْبًا (30) og trefylte haver |
| وَفَاكِهَةً وَأَبًّا (31) og frukt, og for |
| مَّتَاعًا لَّكُمْ وَلِأَنْعَامِكُمْ (32) til glede for dere og deres fe |
| فَإِذَا جَاءَتِ الصَّاخَّةُ (33) Men nar drønnet kommer |
| يَوْمَ يَفِرُّ الْمَرْءُ مِنْ أَخِيهِ (34) Pa denne dag flyr mannen bort fra sin bror |
| وَأُمِّهِ وَأَبِيهِ (35) sin mor og sin far |
| وَصَاحِبَتِهِ وَبَنِيهِ (36) sin hustru og sine barn |
| لِكُلِّ امْرِئٍ مِّنْهُمْ يَوْمَئِذٍ شَأْنٌ يُغْنِيهِ (37) Pa denne dag har enhver en sak som opptar ham fullt |
| وُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ مُّسْفِرَةٌ (38) Pa denne dag vil det være ansikter som straler |
| ضَاحِكَةٌ مُّسْتَبْشِرَةٌ (39) og ler og er fulle av fryd |
| وَوُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ عَلَيْهَا غَبَرَةٌ (40) Pa denne dag vil det være ansikter fylt av støv |
| تَرْهَقُهَا قَتَرَةٌ (41) og dekket av mørke |
| أُولَٰئِكَ هُمُ الْكَفَرَةُ الْفَجَرَةُ (42) Disse er de vantro, de syndefulle |