وَالشَّمْسِ وَضُحَاهَا (1)
Ved solen og dens formiddagsglød |
وَالْقَمَرِ إِذَا تَلَاهَا (2)
Ved manen, nar den følger den |
وَالنَّهَارِ إِذَا جَلَّاهَا (3)
Ved dagen, nar den lar den lyse |
وَاللَّيْلِ إِذَا يَغْشَاهَا (4)
Ved natten, nar den hyller den inn |
وَالسَّمَاءِ وَمَا بَنَاهَا (5)
Ved himmelen, og Han som bygget den |
وَالْأَرْضِ وَمَا طَحَاهَا (6)
Ved jorden, og Han som bredte den ut |
وَنَفْسٍ وَمَا سَوَّاهَا (7)
Ved mennesket, og Han som formet det |
فَأَلْهَمَهَا فُجُورَهَا وَتَقْوَاهَا (8)
og utstyrte det med syndighet og gudsfrykt |
قَدْ أَفْلَحَ مَن زَكَّاهَا (9)
Ham gar det godt, som holder seg ren |
وَقَدْ خَابَ مَن دَسَّاهَا (10)
Ham gar det galt, som lar seg forkomme |
كَذَّبَتْ ثَمُودُ بِطَغْوَاهَا (11)
Thamod fornektet i sin oppsetsighet |
إِذِ انبَعَثَ أَشْقَاهَا (12)
da den laveste blant dem stod frem |
فَقَالَ لَهُمْ رَسُولُ اللَّهِ نَاقَةَ اللَّهِ وَسُقْيَاهَا (13)
Guds sendebud sa til dem: «Guds kamelhoppe! La den drikke!» |
فَكَذَّبُوهُ فَعَقَرُوهَا فَدَمْدَمَ عَلَيْهِمْ رَبُّهُم بِذَنبِهِمْ فَسَوَّاهَا (14)
Men de holdt ham for løgner og lemlestet den, og sa kom Herren over dem for deres synd, og jevnet dem med jorden |
وَلَا يَخَافُ عُقْبَاهَا (15)
Han var ikke redd for følgene |
