| وَالْفَجْرِ (1) Ved morgengryet |
| وَلَيَالٍ عَشْرٍ (2) Ved ti netter |
| وَالشَّفْعِ وَالْوَتْرِ (3) Ved det like og det ulike |
| وَاللَّيْلِ إِذَا يَسْرِ (4) Ved natten nar den svinner hen |
| هَلْ فِي ذَٰلِكَ قَسَمٌ لِّذِي حِجْرٍ (5) Er det ikke i dette en ed for den som har innsikt |
| أَلَمْ تَرَ كَيْفَ فَعَلَ رَبُّكَ بِعَادٍ (6) Du har vel sett hva Herren gjorde med folket Ad |
| إِرَمَ ذَاتِ الْعِمَادِ (7) Med det søylerike Iram |
| الَّتِي لَمْ يُخْلَقْ مِثْلُهَا فِي الْبِلَادِ (8) hvis like ikke er skapt i verden |
| وَثَمُودَ الَّذِينَ جَابُوا الصَّخْرَ بِالْوَادِ (9) Og med folket Thamod, som hugget seg inn i fjellsiden i dalen |
| وَفِرْعَوْنَ ذِي الْأَوْتَادِ (10) Og Farao, han med pyramidene |
| الَّذِينَ طَغَوْا فِي الْبِلَادِ (11) De som vandret i overmot pa jorden |
| فَأَكْثَرُوا فِيهَا الْفَسَادَ (12) og spredte ufred og fordervelse |
| فَصَبَّ عَلَيْهِمْ رَبُّكَ سَوْطَ عَذَابٍ (13) Men Herren lot tuktens svepe ramme dem |
| إِنَّ رَبَّكَ لَبِالْمِرْصَادِ (14) Herren er pa vakt |
| فَأَمَّا الْإِنسَانُ إِذَا مَا ابْتَلَاهُ رَبُّهُ فَأَكْرَمَهُ وَنَعَّمَهُ فَيَقُولُ رَبِّي أَكْرَمَنِ (15) Nar Herren setter mennesket pa prøve ved ære og velstand, sier det: «Herren har hedret meg!» |
| وَأَمَّا إِذَا مَا ابْتَلَاهُ فَقَدَرَ عَلَيْهِ رِزْقَهُ فَيَقُولُ رَبِّي أَهَانَنِ (16) Men hvis Han setter det pa prøve ved a utmale knapt hans levemate, sa sier det: «Herren ringeakter meg!» |
| كَلَّا ۖ بَل لَّا تُكْرِمُونَ الْيَتِيمَ (17) Nei, sannelig, men dere hedrer ikke den faderløse |
| وَلَا تَحَاضُّونَ عَلَىٰ طَعَامِ الْمِسْكِينِ (18) og ansporer ikke til a gi den fattige mat |
| وَتَأْكُلُونَ التُّرَاثَ أَكْلًا لَّمًّا (19) dere sluker gradig hans lille arv |
| وَتُحِبُّونَ الْمَالَ حُبًّا جَمًّا (20) Dere elsker rikdom over all mate |
| كَلَّا إِذَا دُكَّتِ الْأَرْضُ دَكًّا دَكًّا (21) Nei, sannelig! Nar jorden jevnes til støv |
| وَجَاءَ رَبُّكَ وَالْمَلَكُ صَفًّا صَفًّا (22) nar Herren kommer, og englene, rekke etter rekke |
| وَجِيءَ يَوْمَئِذٍ بِجَهَنَّمَ ۚ يَوْمَئِذٍ يَتَذَكَّرُ الْإِنسَانُ وَأَنَّىٰ لَهُ الذِّكْرَىٰ (23) nar helvete bringes frem, pa denne dag vil mennesket saktens erindre. Men hva tjener det da til med ettertanke |
| يَقُولُ يَا لَيْتَنِي قَدَّمْتُ لِحَيَاتِي (24) Og det vil si: «Om jeg bare hadde sendt i forveien noe godt for mitt liv!» |
| فَيَوْمَئِذٍ لَّا يُعَذِّبُ عَذَابَهُ أَحَدٌ (25) Ingen kan straffe som Han gjør pa denne dag |
| وَلَا يُوثِقُ وَثَاقَهُ أَحَدٌ (26) Ingen lenker slik som Han |
| يَا أَيَّتُهَا النَّفْسُ الْمُطْمَئِنَّةُ (27) Du sjel, som har ro og harmoni |
| ارْجِعِي إِلَىٰ رَبِّكِ رَاضِيَةً مَّرْضِيَّةً (28) vend tilbake til din Herre tilfreds og godtatt |
| فَادْخُلِي فِي عِبَادِي (29) Ga inn blant Mine tjenere |
| وَادْخُلِي جَنَّتِي (30) Ga inn i Mitt paradis |