| يَا أَيُّهَا الْمُدَّثِّرُ (1) Du som ligger innhyllet i din kappe |
| قُمْ فَأَنذِرْ (2) sta opp og advar |
| وَرَبَّكَ فَكَبِّرْ (3) Lovpris din Herre |
| وَثِيَابَكَ فَطَهِّرْ (4) Hold dine klær rene |
| وَالرُّجْزَ فَاهْجُرْ (5) Sky det urene |
| وَلَا تَمْنُن تَسْتَكْثِرُ (6) Gi ikke i hap om a fa mer igjen |
| وَلِرَبِّكَ فَاصْبِرْ (7) Vis standhaftighet overfor din Herre |
| فَإِذَا نُقِرَ فِي النَّاقُورِ (8) Nar det støtes i basunen |
| فَذَٰلِكَ يَوْمَئِذٍ يَوْمٌ عَسِيرٌ (9) det vil bli en hard dag |
| عَلَى الْكَافِرِينَ غَيْرُ يَسِيرٍ (10) for de vantro alt annet enn lett |
| ذَرْنِي وَمَنْ خَلَقْتُ وَحِيدًا (11) La Meg alene med ham Jeg har skapt |
| وَجَعَلْتُ لَهُ مَالًا مَّمْدُودًا (12) Jeg gav ham rikdom i overflod |
| وَبَنِينَ شُهُودًا (13) og sønner som han har om seg |
| وَمَهَّدتُّ لَهُ تَمْهِيدًا (14) Jeg tilrettela alt for ham |
| ثُمَّ يَطْمَعُ أَنْ أَزِيدَ (15) Sa begjærer han at Jeg gir ham mer |
| كَلَّا ۖ إِنَّهُ كَانَ لِآيَاتِنَا عَنِيدًا (16) Nei, sa sannelig! Han viser tross mot Vare tegn |
| سَأُرْهِقُهُ صَعُودًا (17) Jeg skal gi ham en tung vei |
| إِنَّهُ فَكَّرَ وَقَدَّرَ (18) Han tenkte og vurderte |
| فَقُتِلَ كَيْفَ قَدَّرَ (19) du verden som han vurderte |
| ثُمَّ قُتِلَ كَيْفَ قَدَّرَ (20) Ja, du verden, som han vurderte |
| ثُمَّ نَظَرَ (21) Derpa sa han opp |
| ثُمَّ عَبَسَ وَبَسَرَ (22) rynket pannen og sa bister ut |
| ثُمَّ أَدْبَرَ وَاسْتَكْبَرَ (23) snudde ryggen til i hovmod |
| فَقَالَ إِنْ هَٰذَا إِلَّا سِحْرٌ يُؤْثَرُ (24) og sa: «Dette er intet annet enn overlevert magi |
| إِنْ هَٰذَا إِلَّا قَوْلُ الْبَشَرِ (25) Dette er bare et vanlig menneskes ord!» |
| سَأُصْلِيهِ سَقَرَ (26) Jeg skal steke ham i Saqar |
| وَمَا أَدْرَاكَ مَا سَقَرُ (27) Vet du hva Saqar er |
| لَا تُبْقِي وَلَا تَذَرُ (28) Det er helvetes ild, som ikke sparer eller skaner |
| لَوَّاحَةٌ لِّلْبَشَرِ (29) Den svir huden |
| عَلَيْهَا تِسْعَةَ عَشَرَ (30) Den voktes av nitten |
| وَمَا جَعَلْنَا أَصْحَابَ النَّارِ إِلَّا مَلَائِكَةً ۙ وَمَا جَعَلْنَا عِدَّتَهُمْ إِلَّا فِتْنَةً لِّلَّذِينَ كَفَرُوا لِيَسْتَيْقِنَ الَّذِينَ أُوتُوا الْكِتَابَ وَيَزْدَادَ الَّذِينَ آمَنُوا إِيمَانًا ۙ وَلَا يَرْتَابَ الَّذِينَ أُوتُوا الْكِتَابَ وَالْمُؤْمِنُونَ ۙ وَلِيَقُولَ الَّذِينَ فِي قُلُوبِهِم مَّرَضٌ وَالْكَافِرُونَ مَاذَا أَرَادَ اللَّهُ بِهَٰذَا مَثَلًا ۚ كَذَٰلِكَ يُضِلُّ اللَّهُ مَن يَشَاءُ وَيَهْدِي مَن يَشَاءُ ۚ وَمَا يَعْلَمُ جُنُودَ رَبِّكَ إِلَّا هُوَ ۚ وَمَا هِيَ إِلَّا ذِكْرَىٰ لِلْبَشَرِ (31) Det er alene engler som Vi har satt som Ildens voktere. Deres antall har Vi satt som en prøvelse for de vantro, for at troende skal søke i tro. For at skriftfolkene og de troende ikke skal være i tvil, for at de i hvis hjerter er sykdom, og de vantro, kan si: «Hva kan vel Gud ha ment med noe slikt?» Saledes lar Gud hvem Han vil fare vill, og veileder hvem Han vil. Ingen kjenner Herrens hærskarer, uten Han selv. Dette er en paminnelse for menneskene |
| كَلَّا وَالْقَمَرِ (32) Nei, ved manen |
| وَاللَّيْلِ إِذْ أَدْبَرَ (33) Ved natten nar den heller |
| وَالصُّبْحِ إِذَا أَسْفَرَ (34) Ved morgenen nar den gryr |
| إِنَّهَا لَإِحْدَى الْكُبَرِ (35) Dette er sannelig en av de største ting |
| نَذِيرًا لِّلْبَشَرِ (36) en advarsel til menneskene |
| لِمَن شَاءَ مِنكُمْ أَن يَتَقَدَّمَ أَوْ يَتَأَخَّرَ (37) Til den av dere som vil ga fremover, eller henge etter |
| كُلُّ نَفْسٍ بِمَا كَسَبَتْ رَهِينَةٌ (38) Enhver star i pant for det han har gjort |
| إِلَّا أَصْحَابَ الْيَمِينِ (39) Unntatt er høyrehandsflokken |
| فِي جَنَّاتٍ يَتَسَاءَلُونَ (40) I havene vil de forhøre seg |
| عَنِ الْمُجْرِمِينَ (41) om synderne |
| مَا سَلَكَكُمْ فِي سَقَرَ (42) «Hva har ført dere til helvetes ild?» |
| قَالُوا لَمْ نَكُ مِنَ الْمُصَلِّينَ (43) De vil svare: «Vi var ikke av dem som bad |
| وَلَمْ نَكُ نُطْعِمُ الْمِسْكِينَ (44) og vi gav ikke den fattige mat |
| وَكُنَّا نَخُوضُ مَعَ الْخَائِضِينَ (45) Vi bare pratet med likesinnede |
| وَكُنَّا نُكَذِّبُ بِيَوْمِ الدِّينِ (46) og fornektet dommens dag |
| حَتَّىٰ أَتَانَا الْيَقِينُ (47) inntil vissheten kom til oss.» |
| فَمَا تَنفَعُهُمْ شَفَاعَةُ الشَّافِعِينَ (48) Na nytter det dem ikke om noen taler deres sak |
| فَمَا لَهُمْ عَنِ التَّذْكِرَةِ مُعْرِضِينَ (49) Hva feiler det dem, siden de vender seg bort fra paminnelsen |
| كَأَنَّهُمْ حُمُرٌ مُّسْتَنفِرَةٌ (50) Som forskremte esler |
| فَرَّتْ مِن قَسْوَرَةٍ (51) som flykter for en løve |
| بَلْ يُرِيدُ كُلُّ امْرِئٍ مِّنْهُمْ أَن يُؤْتَىٰ صُحُفًا مُّنَشَّرَةً (52) Joda, hver og en av dem ønsker at utbredte blader legges frem for ham |
| كَلَّا ۖ بَل لَّا يَخَافُونَ الْآخِرَةَ (53) Nei sa sannelig! De frykter ikke det hinsidige |
| كَلَّا إِنَّهُ تَذْكِرَةٌ (54) Nei. Dette er en formaning |
| فَمَن شَاءَ ذَكَرَهُ (55) Og den som vil kan legge seg den pa minnet |
| وَمَا يَذْكُرُونَ إِلَّا أَن يَشَاءَ اللَّهُ ۚ هُوَ أَهْلُ التَّقْوَىٰ وَأَهْلُ الْمَغْفِرَةِ (56) Men de legger seg den ikke pa minnet, uten at Gud vil. Ham tilligger gudsfrykten, og Ham tilligger tilgivelsen |